tor 10. nov, kl. 10:28

Å lese høyt
Religion

LOCHEM – Det har alltid vært pilegrimslyst i Alleke Wieringa (1959). Mens hun ventet på båten i Trelleborg etter en ferie i Sverige i 2011, fanget en informasjonstavle på Olavspaden hennes øyne. «En pilegrimsreise til Norge, det vil jeg gjerne gjøre!» Og hun gjorde det på en spesiell måte. 16. november kl. 19.30 holder pastor Alleke Wieringa et foredrag om dette emnet i Remonstrantskirken, Emmastraat 10, Lochem. Da er det anledning til å snakke mer om livet. Denne konferansen er en del av «Zin in de Achterhoek», dybdeaktiviteter på spesielle steder i Achterhoek.

Norge har flere pilegrimsveier som alle ender ved Trondheim domkirke, hvor den hellige kong Olav ble gravlagt. Allerede i middelalderen reiste troende disse veiene som en form for bot eller i håp om å finne helbredelse ved graven til Olav. Etter reformasjonen på 1500-tallet, da Norge gikk over til den lutherske tro, falt pilegrimsveiene i glemmeboken.

Pilegrimsruter
For rundt 25 år siden ønsket den norske regjeringen at folk skulle trene mer. På den tiden var den lutherske kirke på jakt etter nye åndelige former. Sammen bestemmer de seg for å blåse nytt liv i pilegrimsveiene. Det ble undersøkt hvor rutene lå, de ble renovert og forsynt med skilting. Det ble opprettet pilegrimssentre og folk som bodde i nærheten av ruten ble spurt om de hadde ledig plass hvor pilegrimer kunne overnatte. Frivillige sørger for at stiene er merket og tilgjengelig fra juni til august. Gjenkomsten av Olavsstien har styrket fellesskapsfølelsen og den lokale økonomien. Om lag 1000 personer reiser ruten mellom Oslo og Trondheim hvert år. Stien er 643 kilometer lang.

I desember 2021 begynte Alleke som pastor i Remonstrants kommune Lochem-Zutphen. Det var planlagt å jobbe med temaet «pilegrimsreise»: livet er pilegrimsreise. Hvordan kan du, som pastor og som menneske, forme denne pilegrimsreisen? Alleke tenkte tilbake på Olavs vei, men også på de spesielle ordene til Abraham Joshua Heschel: «Å tro er ikke å klamre seg til et alter, men en endeløs pilegrimsreise for hjertet». Og sakte men sikkert forsto hun: Jeg må virkelig valfarte selv.

Med beslutningen om å gå Olavspaden som pilegrim startet pilegrimsvandringen. Men da Alleke tok sine første skritt på Olavspaden, ble hun konfrontert med livet. Plutselige hjerteproblemer fra partneren Margreet førte plutselig til sykehus. Det uunngåelige spørsmålet oppsto: skal vi reise tilbake til Nederland eller kan vi fortsette å ta medisiner og hvordan? Alleke valgte veien videre fordi det var mulig, men ellers «ansvarlig». Å kjøre rundt på Olavspaden i store deler med bil var det siste hun tenkte på. Men det viste seg å være kunsten å takle det.

Under pilegrimsreisen bar Alleke en slags bønnekrone med ord å gruble over underveis, som «stillhet», «hemmelighet», «dåp», «Gud». Men under pilegrimsreisen viste det seg at helt andre ord krevde oppmerksomhet: naturens enorme skjønnhet og menneskets katastrofale innflytelse på miljøet, viktigheten av helse, styrken og sårbarheten til en person, håndtering av forventninger og skuffelser, og binding med våre medpilegrimer».

I bunn og grunn handler en pilegrimsreise om frykt, tillit og å være knyttet til seg selv og alt rundt seg. Å få lov til å oppleve det er hjertets endeløse pilegrimsreise.