Rolands Švarts, norsklærer i diasporaen, mener at hans hovedoppgave er å bidra til å bevare det latviske språket og kulturelle verdier. Roland jobber som lærer på fritiden fra hovedjobben. Hans daglige liv foregår innen konstruksjon, og arbeider med stein.

Rolands ankom skolen ved en tilfeldighet, oppsøkt av Sandra Smiltniece. Sandra kom til Norge som utslitt lærer og skolerektor i Latvia: «Da tankene mine roet seg litt, begynte jeg å lete etter hva jeg kunne gjøre. Det var 15 år siden.

Da jeg kom til den norske latviske skolen, måtte jeg lære mye som lærer, all min tidligere erfaring løste seg opp.

Før det hadde jeg jobbet på jødiske og russiske skoler, en privatskole, en offentlig skole, jeg måtte legge all min kunnskap til side. Jeg måtte omorganisere tenkningen min.»

Sandra fortalte at hun i 12 år nå, som leder av skolen, har gjort alt for å tiltrekke menn til lærerstaben også, fordi de kommer med «frisk pust», kanskje en dobbel lidenskap – lage fuglebur, lete etter skjulte skatter. Vi må ikke glemme at den latviske skolen i diasporaen må konkurrere med all ferieunderholdning. Derfor må læringsprosessen bli interaktiv, spennende, den skal være slik at på lørdag eller søndag ettermiddag sier barn og unge: «Vi har ikke lært i det hele tatt».

Sandra avslørte også at hun for tiden jobber som lærerassistent på en norsk skole, noe som igjen er en ny erfaring.

Den største utfordringen er å holde diaspora-tenåringer på skolen

I mellomtiden leder Ilze Atardo for tiden det latviske italienske koret som korleder, men du drar til Italia for å redde deg selv fra utbrenthet. Mens hun lo selv, reddet mannen hennes, en brannmann, henne. Før hun flyttet til Italia hadde hun allerede funnet et latvisk selskap, en latvisk skole, og da hun dro til Milano for første gang, ble hun overrasket over det som skjedde der. Hun erkjente at arbeidet til diaspora-lærere er basert på entusiasme. I Italia møtes den latviske skolen en gang i måneden, da det ikke er mulig oftere på grunn av avstanden. I dag er det opprettet en ny skole i Bologna.

«En diasporalærer må alltid være klar for endringer, fordi barn, foreldre, interesser og behov endres. Den største globale utfordringen er å holde ungdom i latviske skoler og sikre at elever fra diasporaskoler kan inkluderes i det latviske utdanningsfeltet når tiden kommer for å komme tilbake, sa Ilze.

Hun mener at fortsatt popularisering av diasporaskoler er nødvendig, for hvert år i hvert land er det en latvisk som lærer eller hører om latviske skoler for første gang.

Et eksempel på dette er Baiba Zīle, hvis liv tok henne til Norge, hvor hun nå jobber på en latvisk skole. Før det kjente Baiba verken diasporaen eller skolene som utgjør den. I historien om Baibas avreise fra Latvia kommer ordet «utbrenthet» opp: «Jeg ønsket virkelig å reise til Irland fordi jeg hadde deltatt i prosjekter der. Men jeg møtte en nordmann i Latvia. Det var et vendepunkt, en indikasjon ovenfra på at jeg burde gå. Jeg hadde aldri tenkt på livet i Norge, akkurat som jeg ikke visste noe om skoler i diasporaen. Jeg hadde jobbet med interesseutdanning i Latvia, opplevelsen skjedde da jeg kom til Norge. Da jeg «Mens jeg søkte etter min livsvei, fant jeg en latvisk forening i Norge. Jeg hadde ingen anelse om diasporaspørsmål. Når jeg bodde i Latvia, visste jeg ingenting om denne typen ting, jeg kjente ikke til diasporaorganisasjoner. .»

Kontaktsporing førte Baiba til Latvian Norwegian Society, hvor hun tilbød frivillig arbeid, hovedsakelig knyttet til friluftsliv og fjellklatring.

Det er viktig for Baiba å introdusere folk til Latvia gjennom norsk natur, og det gjør hun nå med lidenskap ved den latviske skolen.

For den ene er det en tilfeldighet, for den andre er det en mulighet for selvrealisering

Det andre nøkkelordet for å beskrive å komme til en latvisk skole fra diasporaen er tilfeldigheter. Dette understrekes også av den dansk-latviske læreren Agnese Biseniece, som til daglig jobber innen logistikk, men Sandra Kaktiņa, direktør ved den jyske skolen «Mazputniņš» henvendte seg til henne for å delta på skolen hennes.

«Jeg kom til skolen for fem år siden, Sandra og jeg møttes i koret, der hun henvendte seg til meg. Jeg bestemte meg for å prøve, det blir – det blir det, det blir det ikke – det blir det ikke. Jeg prøvde, og Jeg sluttet. Skolen tar min tid, men jeg er interessert og jobber med lidenskap selv. Jeg føler at jeg skal tilbake til barndommen, jeg kan spille uten fordømmelse eller fordommer.»

I mellomtiden er ikke skolens direktør, Sandra Kaktiņa, lærer av utdannelse. Hun var aldri begeistret for læreryrket. Det ser ut til at hun ikke har noen barn – hun vil aldri jobbe med dem, ideelt sett vil hun heller ikke føde. Men livet spilte sitt kort. Sandra er tobarnsmor og leder ved Jyllandsskolen “Mazputniņš” i Danmark. Hun kom til skolen takket være dansen:

«Vår hovedoppgave er å gjøre det kult. Vi kan ikke gjenta det de gjorde i fem dager på den klassiske skolen – spill, dans, sang, fullstendig galskap.»

Mens for noen latviere er skolen en tilfeldighet og et kort som deles ut av livet, for Rūta Virse-Šneideri fra Polen er det en mulighet for selvrealisering. Hun tilskriver livet sitt i Warszawa med sine to små barn til den latviske skolen som hun gjenopplivet der: «Vi er i Polen på grunn av arbeidet til mannen min, som er latvisk. Det var en skole i Warszawa før, da ble det bedre, og takket være en fantastisk mor, som ga oss alle de juridiske dokumentene, pakket inn med en gyllen sløyfe, kan vi jobbe. Yrket mitt i Latvia er lærer. Da vi flyttet til Polen var jeg i min andre foreldrepermisjon, og da den tok slutt, manglet jeg personlig tilfredsstillelse. Jeg kalte det oppsiktsvekkende. Så begynte jeg å se etter muligheter og fant dem på en latvisk skole.»

Ruta vurderer sin aktivitet i skolen, som har vært i drift siden det første året etter oppussingen, som nyttig for samfunnet. Og også på Ruths skole er den største utfordringen å få barna til å jobbe med lidenskap på søndag, som i Polen er den beste dagen å jobbe på skolen, fordi det er en skikkelig ferie på landet uten sekundære fristelser.

Renovereren av den latviske skolen i Warszawa sa at nøkkelen ligger hos foreldrene. Hun setter pris på at skolen hennes også tar imot familier med bare én forelder, for eksempel en polsk far fra El Salvador, Tyskland. Hvis et barn ser at faren, hvis morsmål er spansk, jobber og samarbeider på skolen med barnet sitt, er dette, ifølge Rūtas, den største fordelen med latviske skoler.