Jeg hadde fantastiske kolleger, og lederne var ikke sjefer, men ledere – også med hjertet og det harde arbeidet til en Terminator. Og i vanskelige tider var sykehuset som en god venn – vi kom godt overens, jeg kom overens… Det var en tid da jeg bare følte meg i stand til å fungere på jobben, for når man tar uniform, blir ikke vi leger lenger oss. Følelsene og den egen vanskeligheten forblir i bakgrunnen, noen ganger til og med glemt.

Jeg er verken den første eller den siste…

De siste årene har vært harde, de har preget karakteren og oppfatningen til alle. Pasienter har blitt mer «vanskelige» å kommunisere. Systemet kan ikke håndtere alt. Han ruller over ideen om å gjøre alt i reserve. De er imidlertid begrenset.

Jeg leste om å redusere budsjettet for inneliggende pasienter, at mens de øker lønningene, vil de kontrollere timene som arbeides, ikke bare i en institusjon. Det er ingen som skal jobbe, overtid kan egentlig ikke betales – det er syklisk og noen ganger kan det, noen ganger ikke – legers lønn og overtid er ikke helt løst.

Du kan «svelge» alt og akseptere håpet om noe, for eksempel utholdenheten til sjefer i kampen for underordnedes interesser. Jeg hadde valgt å være sammen med de som var krevende, kunne forsones, alltid holdt pasientens interesser og behov hellige, men var også en reell vegg for det. Takk for dette til lederen av RAKUS Gaiļezers Emergency Medical Clinic, Aleksej Vishnakovs, og lederen av NMPD BAC «Krasts», Rafael Ciekuras. Timene de er i stand til å legge ned, til å oppnå det umulige med begrensede ressurser, til å ha forskjellige roller og evner, til å utrette alt, og å holde kvalitet hellig – det beundrer jeg.