Bortføringen av barn fra litauiske familier i Norge stopper ikke. Noen klarer å rømme. Familier hvisker til hverandre at det ikke er verdt å kontakte litauiske tjenester – det er bare bortkastet tid. Innbyggere i Republikken Litauen som er i trøbbel i utlandet ser ikke ut til å være av interesse for våre institusjoner. Selv når de er barn. Kanskje er det på tide å gi en ny definisjon av en borger i loven – «fattig borger». Han har verken rettigheter eller plikter.

Han løp som et lyn

For noen uker siden flyktet en annen familie til Litauen fra Norge for å redde barna sine. Litauerne, som oppdrar tre barn, rakk knapt å flykte fra landet da ansatte i den norske barnerettighetstjenesten «Barnevernet» samtidig ble sendt til tre ulike skoler der familiens barn studerte. En klassekamerat ringte et av barna etter å ha hørt hva tjenesterepresentantene hadde kommet til skolen for. Familien reagerte som lyn. Litauere som har bodd i Norge i mer enn ti år med barna forlot den leide leiligheten med alle eiendelene og flyttet til Litauen.

Alt handler om telefonen

Familien til litauiske Žigintas Aleksandravičius var mindre heldig. Han og hans amerikanske kone begynte akkurat å bosette seg i Norge da tjenestene fjernet tre barn fra familien: 11, 10 og 7. Alle barn er statsborgere i USA og Litauen. Det hele startet i mai i fjor da den eldste datteren feiret bursdagen sin. Hun fikk en telefon i gave. Etter noen dager tok foreldrene ham bort, som prøvde å disiplinere ham for hans overdrevne oppmerksomhet på mobiltelefonen. På skolen fortalte datteren min litt annerledes. For foreldrene tok ikke bare vekk telefonen, men knuste den også. Hun sa også at det var som om moren hennes ikke hadde med seg lunsj, selv om lunsjen lå i ryggsekken. Noen dager senere, sent på kvelden, dukket politiet og Barnevernet-betjenter opp ved døren til familiens hjem. De tre barna ble tatt bort uten nærmere forklaring.

Den siste retten som ble holdt i september bestemte at foreldre kunne se barna sine 3 ganger i året i to timer hver. Men det var siste gang familien så hverandre. Foreldre er ikke informert om dato for neste møte. Som Ž sa. Aleksandravičius i «Vakaro žinias», foreldrene har ikke fått noen instrukser som de må implementere for å hente barna sine. De vet fortsatt ikke hvorfor barna fortsatt er skilt fra dem og hva foreldrene er anklaget for.

Barna er separert

«Først ble vi anklaget for overgrep mot barn. Saken ble imidlertid henlagt. På forhåndsmøtet sa barna hvor de bodde. Etter å ha fått vite dette åpnet politiet en annen fil og delte barna inn i forskjellige familier. Nå politiet tillater ikke at vi møter barna fordi de sier at vi er til fare for dem. Telefonene våre ble beslaglagt. Konas to telefoner har ikke blitt returnert til dags dato», forklarer Ž. Aleksandravicus. Han forsikrer at han vil gjennomføre alle krav om at enebarn skal reise hjem. Trebarnsfaren kan ikke glemme historiene barna hans delte på sammenkomster. For eksempel at foresatte tvinger dem til å kalle dem pappa og mamma. Og ulydige barn får ikke mat. Alle ting som går i arv fra foreldrene blir kastet eller ødelagt.

Så langt har ikke familien kontaktet litauiske myndigheter. Mannen gjemmer seg ikke – det gjorde han ikke på grunn av kommentarene han hørte om at litauiske tjenester ikke hjelper i slike situasjoner. Å henvende seg til dem er bare bortkastet tid. Z. Aleksandravičius ser imidlertid hvordan prosesser endres når innbyggerrepresentanter slutter seg til. «Den amerikanske konsulen møtte barna, han må vurdere forholdene amerikanske statsborgere lever under. Vi fikk vite av ham at de tre barna bor i forskjellige familier. Det var også en mulighet for barna til å se hverandre. De var veldig glade Vi ga gaver til barna gjennom konsulen.Fordi barnerettighetsavdelingen ikke tillot oss dette. Dette viser tydelig at i saker hvor familien får bistand av en offentlig representant, opptrer norske myndigheter annerledes. meg at ett skritt fra delstatsregjeringen ville være nok og barna ville bli returnert. Det spiller ingen rolle om det er den amerikanske eller litauiske regjeringen, «tenker Ž. Aleksandravičius.

Derfor filmet Z. Aleksandravičius i høst en video der han appellerer offentlig til Litauens president. «Vi ble anklaget for å ha slått barna våre, men vi slo ikke barna. Politiet fant ingen bevis og avsluttet saken. Hva de anklager oss for nå aner jeg ikke, men barna til Barnevernet ble ikke gitt. til oss. Nå vil de ta barna helt bort. Kjære president, kan du hjelpe oss med noe? Du er vårt siste håp,» forteller trebarnsfaren tårevåt til slutten av videoen.

Intervju med presidenten for den tidligere litauiske parlamentariske klubben Henrikas ŽUKAUSKAS:

– Er den litauiske regjeringen virkelig så maktesløs til å beskytte litauiske borgere i utlandet?

– Hvis situasjonen påvirker litaueres rettigheter, kan landet vårt selvfølgelig ikke stå til side. I slike tilfeller vil du kanskje ikke kontakte presidenten, da han er mer involvert i diplomatiske utenrikssaker. Men noen ganger, når det er nødvendig, styrer han statens anliggender. For eksempel spørsmålet om kommunikasjonsminister Jaroslavas Narkevičius. Men når situasjonen gjelder den vanlige mannen, er han tilsynelatende lite interessert.

Slike situasjoner viser saligheten til våre statlige institusjoner. Spesielt innen beskyttelse av barns rettigheter, hvor ting er vanskelig å forstå.

– Utenriksdepartementet har i en kommentar til en konkret sak forklart at det ikke var mulig å kontakte foreldrene til familien.

– Det er ikke noe ønske. Kunne ikke finne folk… Det er et tullete svar. I dag finnes det mange informasjonsverktøy. Til tider som disse er det fullstendig tull å ikke koble seg til noen. Ingen ønsker å hengi seg til slike ting. Så snart en utlending krysser den litauiske grensen, får han umiddelbart informasjon om hvor han skal søke. Men når du virkelig trenger det og søker, viser det seg dessverre at alt er opptatt, ingen svarer. Det er vanskelig å finne dem selv. Men det er deres ansvar. Uansett hvilken form det har. Det må komme en reaksjon.

Det er riktig at institusjonene delvis har nådd målet sitt. En gang, andre, tredje gang så uforsiktig på spørsmålet eller gjorde ingenting og nådde en viss mening – det er bedre å ikke be om hjelp, fordi det bare vil være bortkastet tid. Spesielt når det gjelder beskyttelsessystemet for barns rettigheter. Noen politikere, for å vise seg frem, bråker om dette temaet, men i realiteten er det et vanskelig område å ta på. Derfor er ingen interessert. Hun har ingen karakter. Det er ingen tillatelser gitt, varer til salgs. Det er snarere en moralsk plikt å ta vare på fremtiden til landet vårt. derfor dukker denne holdningen til statlige institusjoner opp – du tar vare på barna dine. Selv om institusjonenes funksjon bør være å finne ut av problemet, komme med konklusjoner og gjøre det på en slik måte at innbyggeren vår ikke blir misbrukt.

– Før ferien vedtok Seimas en resolusjon som etterlyste større oppmerksomhet til familier og hjelp i slike saker.

– Men hva så? En resolusjon er en form for politisk uttalelse.

Parlamentet er institusjonen for kontroll av statens institusjoner. De må ikke bare lage lover, men også se hvordan disse lovene følges og anvendes. Også hvem har skylden hvis lovene ikke håndheves. Det er ikke nødvendig å skrive resolusjoner, men å ta enkelte tjenestemenn i nakken og gi dem et godt rykk for å sette dem i arbeid.

Institusjoner vet ikke, vet ikke, vil ikke hjelpe

Utenriksdepartementet innrømmet umiddelbart at de kjente til saken og hadde opplysninger om hvem familien hadde engasjert advokat for. På spørsmål om å avklare om familien var blitt kontaktet, tilbudt å betale advokat eller yte annen bistand, forklarte avdelingen at «det var ikke mulig å komme i direkte kontakt med foreldrene på det tidspunktet, og foreldrene på sin side spurte ikke. for all hjelp.» «Vakaro žinios», etter å ha fått tillatelse, delte de tilgjengelige kontaktene til foreldrene. Noen dager senere tok den litauiske ambassaden i Norge kontakt med Z. Aleksandravići. Men som faren sa, ble det kun formelt spurt om familien hadde advokat, og det ble foreslått å gå til barneverns- og adopsjonstjenesten uten å spesifisere verken tjenesteavdeling eller kontaktene.

«Den litauiske barnerettstjenesten har rett og plikt til å motta informasjon om barnets sak fra Norsk barnevern og til å samarbeide med hverandre om denne saken», sa tjenestemannen. Utenriksdepartementet i «Vakaro žinios». Etter kontakt med Barnerettighetsavdelingen ble det mottatt et svar som indikerte at avdelingen kunne samarbeide med sentralinstitusjonen i Kongeriket Norge dersom en forespørsel fra den litauiske ambassaden mottas.

Etter publiseringen av artikkelen mottok «Vakaro žinios» en telefon fra Antanas Bubnelis, pressesekretæren til president Gitanas Nausėdas, som klargjorde at den offentlige appellen til Žigintas Aleksandravičius ikke hadde nådd presidenten. Men i fjor høst mottok presidentskapet et brev angående situasjonen til familien Aleksandravičius fra organisasjonen «Vardan kištės». Det ble deretter gitt et svar med instruksjoner til familien hvor de skulle søke. Opplysningene ble også overført til Utenriksdepartementet og Nasjonal tjeneste for beskyttelse av barns rettigheter og adopsjon under Sosial- og arbeidsdepartementet.