Hva skal vi gjøre?

Det er ingen rimelig sammenheng mellom klinisk forskning på selvmordsatferd og omfanget av problemet. Videre har mest forskning en tendens til å fokusere på risikofaktorer og epidemiologi, og mindre på behandlingseffekt. Spesielt trenger vi mer kunnskap om hvilke typer tiltak som er effektive.

Det mangler også studier på kjennetegn ved selvmordsrisiko som henvises til psykisk helsevern, hva som skjer under behandlingen og oppfølgingen til pasientene ved avsluttet behandling. Vi vet ikke om pasientene fikk hjelp til å løse problemene sine eller empatien og omsorgen de fikk.

Hvis vi antar at det skjer 600 selvmord hvert år i Norge og at 5 % av dem skjer under innleggelse på psykiatrisk avdeling, betyr det at det begås cirka 30 selvmord av pasienter under innleggelsen. I 2017 ble mer enn 150 000 pasienter behandlet i psykiatriske fasiliteter og mer enn 25 000 ble innlagt på sykehus. (18). Dette gir en selvmordsrate på 120 per 100 000 innlagte pasienter per år, omtrent ti ganger høyere enn selvmordsraten i befolkningen generelt. Akutt selvmordsrisiko er en vanlig årsak til sykehusinnleggelse, og forutsatt at dette gjelder omtrent halvparten av alle innleggelser. (19) dette betyr at ca. 0,2 % av alle innlagte på grunn av akutt selvmordsrisiko begikk selvmord mens de var innlagt på sykehus. Det er åpenbart å beklage at 30 pasienter døde under sykehusinnleggelsen, selv om vi ikke må glemme at i løpet av samme periode ble rundt 13 000 mennesker hjulpet til å overvinne sin selvmordskrise. Dette eksemplet viser at uansett vil bedre selvmordsforebygging under innleggelse trolig bare ha en marginal effekt på selvmordsraten. Å forbedre oppfølgingen etter selvmordsforsøk og identifisere de som nærmer seg en selvmordskrise vil sannsynligvis ha større effekt. Dette vil gi bedre muligheter til å hjelpe pasienten med å overvinne problemene som forårsaker anfallet.

Det er ingen rimelig sammenheng mellom klinisk forskning på selvmordsatferd på den ene siden og omfanget av problemet på den andre.

Mange kritiserer kravet om å vurdere selvmordsrisiko, slik retningslinjene foreskriver. De mener at personer som er innesperret på psykiatrisk døgnavdeling på grunn av selvmordsatferd må møte empatiske helsearbeidere, som er i stand til å etablere god kontakt og søker å forstå, gjenkjenne tankene og følelsene til pasienten og involvere ham i behandlingen. prosess (7). Andre kritiserer rutinemessig bruk av selvmordsrisikovurdering fordi de mener at denne tilnærmingen kan flytte fokus fra å utforske pasientens opplevelse til en klinisk undersøkelse, hvor pasienten er en leverandør av informasjon til eksperten som vurderer risikoene og måler risikoene. (15). De mener også at en slik undersøkelse kan forsterke følelsen av tap av kontroll, siden den sakkyndige dermed påtar seg ansvaret for pasientens liv. Etter vår mening er det ingen motsetning i dette (16, 17). Det er fullt mulig å gjennomføre en selvmordsrisikovurdering og iverksette forebyggende tiltak samtidig som man forblir oppmerksom, empatisk og interessert i pasientens liv og historie. I mange situasjoner kan imidlertid prosedyrer bli for omfattende, både i tilfeller hvor det raskt blir konstatert at pasienten ikke er i akutt selvmordsrisiko og når det er gjennomført gjentatte vurderinger uten at det er vist noen endring i pasientens tilstand. i pasientens liv. situasjon. Ved å trekke en parallell til kardiologi er det ingen motsetning mellom på den ene siden å lytte til pasientens opplevelse og symptomer og på den andre siden å vurdere om det har oppstått et akutt hjerteinfarkt. Det er heller ikke nødvendig å utføre koronar angiografi hver gang pasienten møter til undersøkelse, med mindre det oppstår en ny klinisk situasjon.

Vi er enige om at det er behov for å revurdere gamle ideer (7–9). Dette betyr imidlertid ikke å starte fra bunnen av eller forlate velbegrunnede prosedyrer.

De fleste selvmord skjer blant personer som ikke er i kontakt med helsetjenester. Å identifisere suicidale personer som ikke kom til behandling bør derfor være et av hovedmålene for videre tiltak.

Det andre hovedmålet knytter seg til tiltak innenfor helsetjenestene. Her er det minst å hente når det gjelder innleggelser på psykiatriske avdelinger, hvor kun en liten andel av selvmord finner sted. Primærhelsetjenesten vil trolig kunne forbedre deres evne til å identifisere personer i risikogruppen, for å henvise dem til andre tjenester. Det er også forbedringspotensial i spesialisthelsetjenesten. Målet med behandlingen bør ikke bare være å løse den akutte selvmordskrisen, men også å forbedre den mentale helsen til pasienten.

Vi kan ha mye å lære om forebygging av hjerte- og karsykdommer. Selv om tiltakene for de sykeste pasientene har blitt stadig bedre, har den største reduksjonen i kardiovaskulær sykelighet og dødelighet vært et resultat av livsstilsendringer. Selvmordsforebyggende innsats vil sannsynligvis også være mer effektiv hvis vi kan forbedre den psykiske helsen til befolkningen.