Spaltist Danka Stuijver har tatt avstand fra det nederlandske helsesystemet. Bokstavelig talt fordi hun er allmennlege på Aruba. For podcastserien «Across the Border» snakket hun med andre leger som også jobber i alle slags fremmede land. Hun beskriver nå den røde tråden i disse samtalene.

«Kjæreste…?» Jeg ser på min 7 år gamle sønn og prøver å ikke la følelsene vise seg i stemmen min: «Hvor er de andre tøflene dine?» Sønnen min ser forundret på den tøffelløse venstrefoten som han nettopp har gått over skarpe hvite steiner til bilen med. «Kweenie,» mumler han og blinker uskyldig med de store blå øynene.

Klokken er 07.20 og gitt den daglige morgenrushet på Aruba, må vi virkelig dra for å komme til skolen i tide. Sukkende går jeg inn i huset for den daglige såpeoperaen «The Missing Flipflop». Etter et og et halvt år og det samme problemet nesten hver morgen, har jeg kommet frem til at #lifemom faktisk er lik overalt i verden. Her er det ingen kåper, sokker, sko, skjerf eller luer, men en obligatorisk daglig kamp med faktor 50 og jakten på tøfler som ser ut til å løse seg opp under den karibiske solen.

Fantasi

En flytting til utlandet, spesielt til en tropisk øy, appellerer til fantasien til mange. Beach of the Sea of ​​the Sun. Et hus med svømmebasseng og en varm bris på verandaen. Helger fylt med kitesurfing, strandtennis og bassengfester. Men også: velorganisert SFO, kortere arbeidsdager og fremfor alt: ingen datovelger.

Selv om Insta-bildene mine kan tyde på noe annet, er ikke livet vårt her en endeløs ferie. Også her fylles vannflaskene og brødbeholderne raskt hver morgen, bortsett fra at vannflaskene inneholder isbiter og brødbeholderne inneholder minikjøleelementer for å beskytte varme druer og ostesvette. I tillegg er det et tap. Familie og venner. Trær og sykkelveier. Barn som spiller fotball på gaten. Den typisk nederlandske lavvannssolen på den kjølige tidlige morgenen. Fra kalde, mørke kvelder foran vedovnen til lange varme kvelder som går ute i parken. Og jeg savner lastesykkelen når jeg setter meg i bilen for femte gang på en dag for å sette av eller hente noe eller noen.

I fjor kunne jeg spille inn nesten tretti podcaster for podcastserien «Across the Border» med nederlandske leger som, i likhet med mannen min og jeg, bor og jobber i utlandet. De forteller historier om lenge elskede drømmer, ambisjoner og en følelse av å «gi tilbake». Jeg har snakket med leger på slutten av karrieren som har tatt neste steg og med unge mennesker som midlertidig eller ikke har valgt å jage pengene sine. Historiene deres berører, inspirerer og informerer lytteren. De tegner et bilde av (familie)livet i utlandet og gir innsikt i ulike (kulturavhengige) syn på helse og sykdom. Fremfor alt gir de en unik innsikt i andre lands helsesystemer, spesielt fra konsultasjonsrommet. Sjekk ut noen av bildene de tok med denne artikkelen.

Historier gir unik innsikt i andre helsesystemer

Brunei

Jeg snakket med en intensivist og flygende lege i Australia, som malte et imponerende bilde av de medisinsk-geografiske utfordringene i dette enorme landet. Fra et par radiologer i Tyskland lærte jeg at hierarki også har fordeler; ingen endeløse møter og poldere, men toppsjefen som tar raske og avgjørende beslutninger. Jeg tok lytteren med til et av de rikeste landene i verden: det lille sultanatet Brunei. Et strengt muslimsk land hvor sultanen ikke bare er konge, men også statsminister, utenriksminister og forsvarsminister. Hvordan er det å bo der med familie og jobbe som nederlandsk endokrinolog? Kontrasten var stor da jeg kort tid etter snakket med den eneste hematologen som jobber i hele Surinam. Et land i resesjon med hjerneflukt av helsearbeidere og et helsesystem på randen av kollaps. Hvor frustrert blir du når du jobber i et land hvor mangel på mennesker og ressurser er avgjørende?

Paralleller

Etter hvert som opptakene skred frem, la jeg merke til at jeg begynte å trekke paralleller og lærdom. For eksempel om utfordringer og problemer knyttet til den opprinnelige befolkningen i et land. Samene i Norge, Sverige og Finland, aboriginerne i Australia, maoriene på New Zealand, inuittene i Canada: alle, som historiene viser, har en historisk mistillit til vestlig medisin. Medisinen til kolonisatoren, til herskeren. Mens disse befolkningsgruppene i gjennomsnitt har en lavere sosioøkonomisk status og er de mest sårbare med høy forekomst av fedme, diabetes, hjerte- og karsykdommer, men også problemer med fattigdom og avhengighet, tenåringsgraviditeter og vold i hjemmet. De viser seg ikke bare vanskelig å nå, men også vanskelig å overbevise. Dette gjenspeiles i dårlig behandlingsoverholdelse og hyppige fravær. Og hvis de gjør det, møter de fordommer og diskriminering. De nederlandske legene jeg snakket med innrømmer at det er vanskelig, som utlending og utenforstående, å føle slike underliggende problemer og relasjoner. Og å følge logikken i en kompenserende regjeringspolitikk. For eksempel forklarer en allmennlege i New Zealand at noen helsesjekker, som Pap-tester for maori-kvinner, er gratis, mens ikke-maorier (og noen ganger fattige) må betale for dem. Dette fører til at hele New Zealand leter etter maori-blod i slektstrær, noe som gir mange snarveier og fordeler i offentlig sektor som helse og utdanning. Er dette (u)rettferdig? (Bekreftende handling? Eller, som nederlandske leger, er vi ikke våkne nok til å vurdere dette helt logisk? Slike erfaringer tvinger deg til å tenke og teste ferdighetene dine.

Blå marmor

Etter å ha sett gjennom medisinske plener i 27 forskjellige land, har jeg kommet til den konklusjonen at hver plen har brune, tørre flekker og blinde flekker. Videre er intet helsesystem en perfekt løsning, og i de aller fleste land på denne blå marmoren er medisinsk behandling et privilegium snarere enn en rettighet. Se på Amerika, hvor de er i forkant av nye behandlingsalternativer og innovasjoner innen digital helsetjeneste, men hvor, ifølge en nederlandsk fastlege, er mer enn 30 millioner mennesker bokstavelig talt uforsikret for den mest grunnleggende omsorgen.

I mange land er problemene med kvalitet og tilgjengelighet til omsorg mye større enn i Nederland. I Canada og New Zealand, for eksempel, er ventetiden på time hos ØNH-lege i det offentlige systemet nesten to år. For ortopeden, til og med tre år. Henvisninger fra allmennleger avvises jevnlig. Dette øker presset på primærhelsetjenesten og stadig flere fastleger slutter eller slutter. Utdanningen av allmennleger er tom og i de mest landlige områdene er det ikke lenger aktive allmennleger og det er farmasøyten som yter grunnleggende medisinsk behandling og utleverer medisiner. Store historier som reiser spørsmålet: Er dette vår fremtid?

Det er også interessant å lære at til tross for ventelister, er arbeidsmengden til spesialistleger i mange statlige offentlige helsesystemer betydelig lavere enn i Nederland. Antallet halvdager reservert til administrasjonen er så stort at de brukes til å bistå det private systemet. Hvor vrient er dette?

I Norge er det inntil en times overgangstid mellom operasjoner

Hellig hus

Ingen steder er helsevesenet perfekt organisert, heller ikke i Skandinavia, hvor det står overfor personalmangel, ventelister og en såkalt omsorgsgaranti sammenlignbar med fritt legevalg – som også er under diskusjon i vårt land. Det som også slo legene som ble intervjuet, var effektiviteten og effektiviteten av arbeidet i Nederland. En anestesilege i Norge sa at det var en behandlingstid på opptil en time mellom operasjonene og en ortopedisk kirurg i Skottland sa at han først hadde vært så irritert over hvor sakte programmet Operasjonen startet morgenen han foreslo at hun skulle gå. til pasienten selv. En svensk barnelege fremkaller et hellig prinsipp: den juridiske retten til fire uker sammenhengende sommerferie. Det betyr at poliklinikkene holder stengt åtte uker i året, noe som fører til økte ventelister som så må behandles resten av året.

En uttalelse som oftest høres i podcaster? «Jeg har fått en fornyet forståelse for vårt nederlandske helsevesen basert på solidaritet.» Å ta avstand skaper tydeligvis perspektiv. Opplevd kontrast skaper klarhet. Erfaringer i et utenlandsk konsultasjonsrom tvinger en nederlandsk lege til å reflektere over sine egne normer, verdier og ideer om hva god omsorg er. En ting er sikkert: Helsefeltet er ikke grønnere i utlandet. Det er utfordringen og endringen som gjør en opplevelse i utlandet verdt det. Ved å gå ut av komfortsonen, tørre å gi slipp på det kjente, og holde på hverandre som familie, vokser og setter man pris på hverandre på samme tid. Følgende gjelder både faglig og personlig: for å presse grensene må man noen ganger over sine egne (nasjonale) grenser.

Mer fra Danka Stuijver:

Hør også på Over the Border-podcasten.