Lydene av Beyoncé, 50 cents og Eminem gir gjenklang i mp3-spillere, krigen i Irak er kjernen i geopolitiske spenninger og «Zidane-gjengen» har nettopp blitt feid bort i gruppespillet til verdensmesterskapet i 2002, bare fire år etter kroningen deres.

I denne vintagenyheten, det franske damelaget oppnådde bragden, som nesten ikke ble lagt merke til, å kvalifisere seg til det første verdensmesterskapet i historien. Den 16. november 2002, foran 23 680 tilskuere samlet i buktene ved Stade Geoffroy Guichard i Saint-Etienne, slo det franske laget England (1-0) i et sluttspill, en uhørt opplevelse for Les Bleues.

«Det var en eksepsjonell følelse å nå sluttfasen av konkurransen for første gang», husker den tidligere spissen til de blå, Marinette Pichon. «Vi følte en glød og en lidenskap som vi aldri hadde kjent før, vi var ikke vant til det.»legger Laura Georges til, hvis lagkamerater på den tiden begynte en festlig dans til rytmen til sommerhiten, Asereje av Las Ketchup.

Når den historiske billetten var i hånden, ble det franske laget drevet et år senere, i september 2003, inn i den store fotballverdenen i USA, erklært vertsland sent i livet, da Kina, utpekt til å organisere arrangementet, ble infisert av SARS.

Vi var ikke kjent, det var ikke engang 40 000 rettighetshavere på den tiden.

De 21 spillerne i tricolor-utvalget ankommer Philadelphia uten for mange målestokker før de møter Norge, en av favorittene, til sin første gruppekamp.

Fordi på begynnelsen av 2000-tallet Fransk fotball for kvinner er i startfasen og sliter med å finne sitt publikum. «Vi var ikke kjent, det var ikke engang 40 000 rettighetshavere på den tiden. Mesterskapet var fortsatt veldig amatør, jentene jobbet og trente på kvelden», beskriver den tidligere forsvareren, Laura Georges.

Den nåværende generalsekretæren i det franske fotballforbundet (FFF) var 18 år da hun konkurrerte i verdenscupen og fortsatte studiene. I likhet med henne var de blå for flertallet kvinnelige studenter Eller idrettslærere og hadde sagt opp fra jobbene sine eller tatt permisjon med lønn for å tråkke på den grønne amerikanske grunnen.

Bor langt unna verdensmesterne fra 1998, millionærer eller nåværende franske spillere som nå er jobben deres for fotball. I 2003 er det imidlertid noen som skiller seg ut, som f.eks Marinette Pichon. Angriperen tar på seg stegjern på plenen hennes, i Philadelphia, hvor hun spiller i det amerikanske profesjonelle mesterskapet og får betalt for å utøve sporten sin. De siste årene har disiplinen fått en enestående skala i landet til onkel Sam.

En første under dekke av stereotypier

«Kom dit, levde jeg det med store øyne, plenene var fantastiske, stadionene mye større, det var noe storslått», beskriver Sonia Bompastor, forsvareren til Bleues, nå trener for Olympique Lyonnais. Hvis fansen og publikum ennå ikke fyller stadionene, tiltrekker kampene i gjennomsnitt 37.000 tilskuere.

Over Atlanterhavet, i Frankrike, hvis spenningen ble kjent rundt kvalifiseringen, et år tidligere, har entusiasmen stilnet.

Vi ville bevise at vi kunne gjøre det, vi måtte holde oss i live i konkurransen.

«Etter kvalifiseringen var det ingen igjen»minnes Marinette Pichon, som scoret Les Bleues sitt første mål mot Sør-Korea (1-0) og samtidig den første seieren i turneringen. Vi ønsket å bevise at vi kunne gjøre det, vi måtte holde oss i live i konkurransen».

Skyld på stereotypiene som hersker rundt disiplinen i Frankrike. «Hver dag møter jeg skeptikere som forteller meg at fotball deminiserer, at det er farlig for kvinner.»rapporterte deretter kapteinen på den blå, Corinne Deacon, inn et intervju kl Utgivelse i 2003.

For hver kamp av det franske laget, spillerne mottok rundt 250 franc (dvs. 50 euro), med en litt større premie i verdenscupen. «3000 euro for forberedelsene og kampene, det var maks minnedetaljer en av deltakerne. Men pengene var ikke vår motivasjon på den tiden.»

Til sammenligning får spillerne som deltar i VM i Australia i år (minst) en bonus på 30.000 dollar, betalt av Fifa.

20 år senere, fortsatt ikke profesjonell

«Innen ti år vil vi uten tvil kunne snakke om semiprofesjonalitet», lovet imidlertid, trener på den tiden, Elisabeth Loisel.

Men, Fransk kvinnefotball er den dag i dag fortsatt ikke profesjonell. «Siden 2003 har disiplinen utviklet seg mye, men ikke raskt nok.»angrer på Marinette Pichon.

Det er nødvendig at alle spillerne kan utvikle seg under de beste forhold og leve av det, for å vekke kall og entusiasme.

«Det er fortsatt mye arbeid å gjøre, vi har ikke surfet på entusiasmen for verdensmesterskapet i 2019 i Frankrike og vi har falt på etterskudd sammenlignet med andre europeiske nasjoner som har blitt profesjonelle. Det er nødvendig at alle spillerne kan utvikle seg under de beste forhold og leve av det, for å vekke kall og entusiasme.observerer Sonia Bompastor, som driver kampanje for opprettelsen av en profesjonell liga.

Stemmet i juni av FFF, bør det se dagens lys innen 2024.

Hvis banen til de blå stoppet på slutten av gruppespillet etter en avgjørende uavgjort mot Brasil (1-1), har spillerne integrert gjennom årene sin pionerrolle. «Vi var de første som opplevde dette, men før oss hadde tidligere spillere på 70- og 80-tallet også banet vei for oss ved å spille i uoffisielle internasjonale konkurranser» minnes Laura Georges.

Engasjerte pionerer

Hvis noen spillere fra 2000-generasjonen har holdt kontakten og andre har mistet hverandre av syne, flere av dem jobber videre for utvikling av sin disiplin, som trenere for damelag, som f.eks Sandrine Soubeyrand (Paris FC) og Sonia Bompastor (OL); i staben til den nye treneren Hervé Renard (som etterfulgte Corinne Deacon) som Sabrina Viguier ; eller langt fra franske plener, som Marinette Pichon som snakket om tildelingen av TV-rettigheter til verdensmesterskapet i 2023.

Jeg skulle ønske vi ikke trengte å kjempe om TV-rettighetene til en stor konkurranse eller dårlig gress lenger, og fokusere på ytelse.

«Vi har banet vei, noen ganger i skyggen, men vi var forbilder for noen jenter som ikke turte å utøve denne disiplinen, utvikler den nest beste scoreren i historien til de blå. I dag er spillerne nærmere anerkjennelse, men jeg skulle ønske at vi slipper å kjempe om TV-rettighetene til en stor konkurranse eller dårlige pitcher, og fokusere på prestasjon. Og jeg vil fortsette å kjempe.»

Les Bleues spilte sin første puljekamp mot Jamaica denne søndagen 23. juli 2023 (0-0), deretter møter de Brasil (29. juli) og Panama (2. august), under de eldstes årvåkne øyne.