I motsetning til de fleste emigranter, føler litauiske sjømenn som jobber på norske selskapsskip seg ikke komfortable.

I motsetning til de fleste emigranter, føler litauiske sjømenn som jobber på norske selskapsskip seg ikke komfortable.

Lønn – den laveste?

Kaptein Saulius Lučka, som jobber som kaptein på et kjemikalietankskip i den norske eierens selskap, understreket at litauiske sjømenn på norske skip får lavest minstelønn. De er mindre enn polske eller latviske sjømenn og enda mindre enn russiske sjømenn som jobber i Norge.

Minstelønnen er svært viktig dersom skipet selges, eieren går konkurs eller sjømannen er innlagt på sykehus.

S. Lučka mener at problemet ligger i avtalen som er signert mellom det litauiske sjømannsforbundet, de norske sjøfartsforbundene og det norske rederiforbundet. I andre land skal institusjoner som beskytter sjøfolk kunne signere mer fordelaktige kontrakter.

Litauens sjømannsforbunds president Petras Bekeža sa at kapteinen var ukjent med andre lands skattesystemer og Norges rettssystem. Ifølge ham er det etablert en sammenslutning av maritime fagforeninger fra Sentral- og Øst-Europa og Norge, hvor spørsmål om likelønnspolitikk og etterlevelse diskuteres hvert år.

Ifølge P. Bekeža kan det oppstå forskjeller på grunn av ulike skattesystemer og lønnstillegg i hvert land. Bekėža er uenig i at litauiske sjøfolks lønn er de laveste. Han lovet å sette seg ned med S. Lučka og forklare seg sammenhengende.

Ulike Sodra-avgifter

Et annet problem er at det er skapt ugunstige forhold for sjøfolk å jobbe på norske skip i Litauen på grunn av «Sodra»-avgiften.

Det litauiske systemet er slik at sjøfolk må betale denne skatten der de jobber. Det er derfor norske redere kvier seg for å ansette litauiske sjøfolk, fordi de må betale deler av sjømannsavgiften. Lønningene i Norge er høye, skattene er også høye, så en nordmann vil ikke ansette en litauisk sjømann, hvis han kan ansette en sjømann fra et annet land er kostnaden 10-15%. billigere.

«I Latvia er systemet enklere. Uansett hvor de jobber, betaler sjøfolk «Sodra»-skatten avhengig av bosted. Sjøfolk i Latvia betaler rundt USD 50 månedlig Sodra-avgift selv. C «Dette er grunnen til at norske redere foretrekker å godta latviske sjømenn om bord på skipene deres», understreket S. Lučka.

Selv i en så vanskelig situasjon finner ressurssterke litauere en vei ut. Noen finner arbeid på norske skip som latviere, andre jobber på skip fra norske selskaper som seiler under EU-lands flagg.

S. Lučka jobber selv på Stenberg til det norske selskapet «Rederiet Stenersen», som seiler under Gibraltars flagg.

Det norske selskapet er registrert i Bergen. Den har 17 skip. De som fører norsk flagg er flertallet. Litauiske redere ansetter dem ikke, de jobber på billige flaggede selskapsskip.

Mr. Bekeža fremhevet at Latvia og Polen signerte en avtale med den norske regjeringen om at sjøfolksskatter skal betales til borgere i disse landene basert på deres bosted. Litauen og Estland har ikke signert slike avtaler. Derfor var det bare 19 litauiske sjømenn igjen for å jobbe i Norsk Register II, resten ble overført til skip som førte det praktiske flagget til norske redere.

Utvist fra arbeidsmarkedet

Lignende problemer angående sjømenns arbeid finnes også på tyske, franske, spanske og britiske skip. De dyreste litauiske sjømennene blir presset ut av markedet av billigere seilere fra Russland og Ukraina. Latviere og polakker kan konkurrere med dem, men det blir stadig vanskeligere for litauere å gjøre det.

Vi har snakket om problemene med sjøfolk som jobber i Norge og andre land i mange år. Litauiske statlige institusjoner bør være mer fleksible: søke kompromisser om hvordan man kan løse skattespørsmål på en slik måte at de er mer gunstige for sjøfolk og representanter for nabolandene ikke ekskluderer dem fra arbeidsmarkedet.

Ved å sammenligne Litauen og Latvia ser S. Lučka også problemet med at det i Litauen ikke er noen som snakker om problemene til sjøfolk i Seimas. På den tiden, i Latvia, hvor hovedstaden Riga var en havneby, ble seilers anliggender sett mer positivt på.

S. Lučka er en sjømann av den yngre generasjonen, trolig den yngste kapteinen i Litauen, som har oppnådd mye fra landets ståsted, da han jobber på et eksklusivt kjemikalietankskip av et norsk selskap.

Seniorkapteiner i den litauiske sjøkapteinsklubben foreslo ham å ta initiativet og ta opp problemene til sjøfolk, inkludert de som arbeider i Norge, mer aktivt med litauiske myndigheter. Ifølge S. Lučka er det vanskelig for en sjømann som til stadighet jobber for utenlandske selskaper å kombinere arbeid og sosiale aktiviteter. Han mener at maritime organisasjoner som beskytter litauiske sjøfolks interesser bør jobbe mer aktivt.

Men det hender også noen ganger at de fleste sjøfolkene som skaper problemer ikke en gang er medlemmer av institusjonene som beskytter deres interesser. En av de viktigste tingene bør være samlingen av sjømenn, som prøver å finne en leder som representerer deres interesser, som Vaclovas Stankevičius, som en gang var medlem av Seimas.