allierte,

Hvor bærekraftig er demokrati? Har ikke demokratier alvorlig skadet vårt livsmiljø i flere tiår? Demokratisk valgte regjeringer subsidierer store forurensere med milliarder og nekter å oppfylle klimamålene de selv har gått med på. For ikke å snakke om demokratienes irriterende treghet. I mer enn 50 år har demokratiske ledere visst at brenning av olje, kull og gass setter planetens levedyktighet i fare. 1965 advarte president Lyndon B. Johnson allerede den amerikanske kongressen. Romaklubben varslet hele verden i 1972, og IPCC har slått alarmen høyere og høyere siden 1990.

Tiår senere har påfølgende regjeringer ikke klart å snu trenden og beskytte folk mot farene ved global oppvarming, forurensning og utarming av naturen. Tvert imot. Påfølgende regjeringer har lagt til rette for alt dette ved å sikte på økonomisk vekst i stedet for økologisk balanse.

Som et resultat stiger temperaturer og havnivå raskere enn noen gang, nesten tjue ganger flere mennesker dør i Nederland av luftforurensning enn fra trafikkulykker (ifølge NOS i 2020), forårsaket enestående flom i Limburg, Belgia og Tyskland i fjor sommer, og vi lurer ikke lenger på om solen vil skinne på feriemålet vårt, men hvor sannsynlig er det at campingplassen blir vasket bort av skogbrann eller flom. Og dette er fortsatt luksusproblemer sammenlignet med hungersnød og vannkriger som finner sted i land rundt ekvator. Landene som har bidratt minst til klimaendringene, men som betaler høyest.

«Demokrati er bra, men et diktatur i ett år ville ikke vært en dårlig idé. Slik at noen avgjørelser kan tas.» Professor Marcel Levi nylig i HP/Tid. Presidenten for den nederlandske organisasjonen for vitenskapelig forskning er ikke den eneste. For hver IPCC-rapport som kommer ut, vokser koret av stemmer som stiller spørsmål ved effektiviteten til demokrati. Hvis vi må ta drastiske grep raskt for å holde verden levelig, slik den siste IPCC-rapporten uttrykker det utvetydig, har vi råd til luksusen med demokratisk beslutningstaking?

Alle disse kveldene med konsultasjoner, innsigelsesprosedyrer, protesterende innbyggere, kritiske stedfortreder, vaklende journalister og strenge sorenskrivere som om nødvendig må teste politikken med hensyn til grunnleggende rettigheter: den er ubrukelig, ikke sant? Se på hva som skjer i Kina, det samme koret synger, der faller solcellepanelene ned fra himmelen som manna. Hele kollektivsystemet vil bli elektrifisert der på et blunk. En slik energiovergang kan skje raskt, forutsatt at du legger «en sterk mann» inn i det. Kort sagt, intim flørt med despoter og autokrater er ikke monopolet til høyreekstreme sirkler.

Har de rett? Ville det være bedre å suspendere demokratiet hvis det gagner planetens fremtid? Trenger vi virkelig en opplyst despot som pålegger de nødvendige tiltakene for å komme trygt gjennom det 21. århundre?

Nei. Løsningen er ikke mindre demokrati, men mer. Mye mer. Fordi de som beundrer bærekraftsmoguler som Kina og Singapore ser på med et veldig selektivt øye. Ja, det produseres mye fornybar energi i Kina, men landet er fortsatt den største utslipperen av klimagasser. Dessuten, hvis vi sammenligner ulike former for styring når det gjelder bærekraft, slik Frederic Hanusch gjorde for sin bok Demokrati og klimaendringer, da ser autokratier ut til å prestere dårligere på bærekraft. Hans konklusjon: Jo mer demokrati det er, jo mer klimapolitikk er det.

Så vi trenger egentlig ikke mindre demokrati, men vi trenger et annet demokrati. I motsetning til den kortsiktige varianten som har dominert i 150 år, der kortsiktige politiske og økonomiske interesser trumfer langsiktige fellesinteresser. Se for eksempel – frykt ikke – «intergenerasjonell solidaritetsindeks», sitert av Roman Krznaric i sin bok den gode stamfaren. Denne indeksen viser i hvilken grad land utvikler politikk som tar hensyn til fremtidige generasjoner. Et tilsynelatende bærekraftig land som Norge viser seg å være en «internasjonal CO_2-å være en narkotikaforhandler»; den produserer ren og bærekraftig energi til seg selv, men i mellomtiden selger den enorme mengder gass og olje i utlandet. Det er rengjøring med kranen åpen.

Det vi, og alle levende vesener med oss, trenger er et bærekraftig demokrati. Med dette mener jeg ikke bare et demokrati som beskytter de naturlige systemene vi er avhengige av, men som også er bærekraftig over tid. Et varig demokrati, som er like mye beskytter for nåværende generasjoner som for fremtidige generasjoner.

Hvordan ser et slikt bærekraftig demokrati ut? Dette krever litt fantasi, for formen hvor lokalbefolkningen stemmer på profesjonelle politikere en gang med noen års mellomrom er så dominerende at vi har glemt at demokratiet også kan ta svært ulike former. I Nederland er diskusjonen høyst begrenset til hvorvidt det er en (korrigerende) folkeavstemning eller ikke, mens det finnes utallige andre måter å fornye demokratiet og gjøre det mer bærekraftig på.

Noen ideer må forstås. I 2018 publiserte Statens kommisjon for det parlamentariske systemet, ledet av Johan Remkes, en rapport full av forslag for å styrke demokratiet. Og for bare noen måneder siden presenterte Van der Staaij-oppgavegruppen til Representantenes hus en rekke anbefalinger for å forbedre det parlamentariske demokratiet, hvorav noen helt sikkert også vil tjene fremtiden. Tenk på barnas spørretime, det runde bordet eller studentparlamentet. Men en av Van der Staaijs konklusjoner: mange av disse instrumentene har eksistert lenge, de brukes nesten ikke.

I et land der politikken ser verdien av kunst og kultur kun som å generere «økonomisk merverdi», er det kanskje ikke overraskende at vi lider av en kronisk mangel på demokratisk fantasi. Synd, for det er så mange flere muligheter enn bare å stemme, skrive under på opprop og stille spørsmål.

Hva med Japanese Future Design, hvor beslutninger om for eksempel bygging av ny vei tas i samråd med fremtiden. Hvordan? Ved å utpeke folk til å tale på vegne av fremtidige generasjoner; de er tilstede under konsultasjoner og beslutningstaking, der de artikulerer og beskytter fremtidige interesser. Vet disse menneskene nøyaktig hvordan livet er for disse generasjonene? Nei, men alle viser seg å kunne forestille seg grunnvilkårene for et godt liv, enten det er nå eller om hundre år. Eller hva med et internasjonalt framtidsdepartement, som beskrevet av Kim Stanley Robinson i sin roman med samme navn?

Landene rundt oss eksperimenterer allerede med former for demokrati som tåler tidens tann. Innbyggere fra Frankrike, Danmark, Skottland, Irland, Østerrike, Spania og Luxembourg klarte å utvikle en adekvat og rettferdig tilnærming til klimaendringer på noen få måneder. Dette gjorde de ved hjelp av borgerrådene, en gruppe på 150 mennesker som til sammen utgjør et tverrsnitt av samfunnet og ut fra denne polyfonien forestilte seg løsninger på dette århundres vanskeligste problemer. Noen steder, som tysktalende Belgia og Paris, har slike innbyggeroverveielser allerede en fast plass i demokratiet.

Bærekraftig demokrati betyr også å beskytte ikke bare rettighetene og sikkerheten til mennesker, men for alt liv. I mer enn 25 land rundt om i verden har naturen rettigheter. For eksempel fikk Ganges i India og en skog i Australia rettigheter, fordi folk innså at de ikke var over naturen. Resultatet er at disse stedene ikke lenger kan utnyttes og forurenses ustraffet.

Selv om denne typen fantasi er vanskelig å finne i nederlandske myndigheter, har mange lokale det: for eksempel opprettet en gruppe innbyggere Nordsjøambassaden å lytte til «de politiske stemmene til ting, planter, dyr, mikrober og mennesker i og rundt Nordsjøen», og snakket nylig med en Zwolle-beboer i bystyret – ikke i egeninteresse, men IJsselens. Andre innbyggere opprettet en Futures Counter og menneskerettighetsadvokat Jan van de Venis aksjonerte for opprettelsen av en ombudsmann for fremtidige generasjoner i regjeringen; da det viste seg at han ikke kunne se noe, laget han denne funksjonen selv.

Slike initiativ viser at denne uunnværlige fantasien faktisk eksisterer – i samfunnet. Hvis vi utnytter dem, kan vi hjelpe politikere til å se forbi det «gjennomførbare og rimelige», til å være realistiske og derfor sikte mot det umulige. De siste tiårene har vist at politikk ikke kan gjøre dette alene. Skal vi bygge et varig demokrati, må politikere, innbyggere, media, sosiale organisasjoner, næringsliv, myndigheter og naturen opptre som allierte. Bare allierte kan jobbe sammen som likeverdige for å forme nåtiden og fremtiden på en rettferdig og bærekraftig måte.

Det kan vi begynne med i dag. Det første vi må gjøre er å innse at det som virker umulig i dag er grunnlaget for en robust og bærekraftig fremtid. Slik var det med avskaffelsen av slaveriet og etableringen av kvinnelig stemmerett: Det umulige kunne bli virkelighet fordi vi trodde på det. Denne oppgaven venter på oss nå. Så la oss endelig gi rettigheter til naturen, la oss lytte til den og umiddelbart kriminalisere økocid, la oss gi en stemme til fremtidige generasjoner og søke råd i beslutningstaking, sette helsen til mennesker og planeten først. Kort sagt, la oss verne om fremtiden og velge et bærekraftig demokrati.

Les også:

Den «stille midten» bør drive klimapolitikken fremover

Politikere flørter med et nytt middel for å nå klimamålene: innbyggerkonsultasjon. «Gjennomsnittlige nederlendere» kan også indikere hvilke miljøtiltak de anser som rettferdige. Nå som er motstandere, holder «øko-elitene» og «klimaskeptikerne» debatten som gisler.

Du er for langt unna maten din, sier bonden og filosofen Corneel van Rijn: «Hos oss har alt kjøtt et navn»

Det er ikke noe nederlandsk landskap uten bønder, sier bonde og filosof Corneel van Rijn. Selv om han liker noen bønder enda mindre enn veganere.