Det nye er at Norge er en stadig sterkere nasjon innen sommerkonkurranser og populæridrett.

Spesielt gjennom Ingebrigtsen-brødrene på mellomdistanse og mer spesielt Jakob, fersk olympisk mester på 1500m, urørlige Karsten Warholm på 400m hekk, Kristian Blummenfelt olympisk triatlonmester.

Uten å glemme Erling Haaland et av de største nåværende talentene i fotball, Casper Ruud 8. i verden i tennis eller mer overraskende Viktor Hovland verdens topp 10 i golf, Mol og Sorum olympiske mestere i sandvolleyball eller Magnus Carlsen verdens n°1 i sjakk for 11 år.

Så hvordan gjør Norge det? Hvordan kan et land med 5,3 millioner innbyggere, nesten 13 ganger færre enn Frankrike, produsere en slik rikdom av talent?

Det starter med en radikalt annerledes tilnærming til sport basert på et konsept kjent som «Joy of Sport for All»..

Mens angelsakserne leder barn som viser potensial inn i elitestrukturer i en tidlig alder og Frankrike velger føderale strømmer, Norge legger på sin side vekt på deltakelsen.

Barn oppfordres til trene så mange idretter som mulig (til svært lave kostnader) for foreldrene.

Enda en tilnærming: klubber har ikke lov til å registrere kampresultater eller lage rangeringer for barn under 13 år og det er ingen individuell klassifisering, lagkonfrontasjon eller nasjonale mesterskap før denne aldersgruppen.

Disse reglene er merket og skrevet i «barnets rettigheter i idretten», et 12-siders dokument som forklarer at «barn skal ha en positiv opplevelse hver gang de driver med idrett».

Lovende tenåringer kan spesialisere seg i en valgt sport og motta ekspert coaching. Men selv talentfulle tenåringer spiller ofte en rekke idretter og holder seg knyttet til sin lokale klubb. Warholm fokuserte ikke på hekk før han var 20 og brukte år på å konkurrere i tikamp.

Hvis J.Ingebrigtsen forblir et unntak knyttet til slektshistorien, drev de likevel mange idretter intenst (fotball, langrenn osv.) frem til de kom på elitenivå i løping.

TA Hetland, som vant gull i langrenn ved OL 2002, prøvde nesten alle idretter som barn, inkludert sprint, diskos, spyd og fotball i tillegg til langrenn «vi Vi spilte fotball om sommeren og gikk på ski i vinteren. Det var ganske normalt, og det er det fortsatt, sa han.

Han forklarte også at selv på elitenivå, trening er mye mindre rigid i Norge enn i mange andre land: «Hvis du lærer ferdigheter og lidenskap, vokser idrettsutøvere», «Idrettsutøvere trener delvis med trenere mer som mentorer og mindre som diktatorer som pålegger et program og en visjon. »

Det har ikke alltid vært slik. Norsk idrett hadde et sannhetens øyeblikk i 1988 etter at landet bare vant fem medaljer – tre sølv, to bronse – ved vinter-OL i Calgary og endte på 11.^th nasjon (1^eh i 2018 med 39 medaljer: 14 gull, 14 sølv og 11 bronse).

Denne dårlige prestasjonen førte til en nytenkning av idrettsutøvernes utvikling og fokus på større samarbeid mellom myndigheter og klubber. Det førte også til opprettelsen av et eliteidrettssenter kalt Olympiatoppen, som har som mål å gi mer oppmerksomhet til treningen av toppidrettsutøvere når de nærmer seg eliten.

Da Norge var vertskap for de olympiske leker 1994 på Lillehammer, var landet tilbake blant de tre beste og vant 26 medaljer, inkludert 10 gull.

Siden den gang har hun toppet medaljeplasseringen på vinterlekene, som fortsatt er hennes tråkk, men hun har også begynt å oppleve suksess på sommerlekene. Vebjorn Rodal vant 800 meter for menn ved OL i Atlanta i 1996, Trine Hattestad i spyd og kvinnelaget i fotball vant gull ved lekene i Sydney 2000 eller Andreas Thorkildsen i spydkastet i 2004 og 2088.

– Det ble virkelig en endring i hele tankegangen da vi arrangerte 1994-lekene på Lillehammer, sa Inge Andersen, tidligere generalsekretær i Idrettsforbundet. «For da hadde vi som mål å være den beste nasjonen i 1994, og det reflekterte hele idrettsbevegelsen i Norge. Siden den gang har vi blitt sterkere og sterkere. »

Andersen sa at Norge heller ikke har fraviket sitt begrep om deltakelse og lik tilgang til idrett.

«Ungdom i Norge har muligheten til å prøve mange forskjellige idretter og til syvende og sist kan de velge selv.» «Det er ikke treneren, faren eller moren som velger for dem.»

I et annet spesifikt aspekt sa Tore Ovrebo, direktør i Olympiatoppen, at selv om han var trygg på Norges sjanser til vinter-OL i Kina, hadde han ingen medaljemål. «Vi har høye forventninger og vi tror de blir gode spill for Norge.» «Vår jobb er å hjelpe idrettsutøvere med å gjøre sitt beste, og så teller vi medaljene. »

Til tross for alt, må vi alltid ta et skritt tilbake fra konseptene trening eller trening som er spesifikke for en nasjon eller en gruppe mennesker. Franskmenn vil aldri bli nordmenn og det motsatte er åpenbart også sant.

Men når en modell fungerer, er det viktig å ta seg tid til å studere dem. De siste årene har vi idealisert de angelsaksiske og mer spesielt engelske modellene på støtten gitt til deres eliteidrettsutøvere med svært høyt potensial. Denne modellen kan ikke bokstavelig talt overføres til den franske modellen, men har lært oss å mer individualisere støtten til disse toppidrettsutøverne ved å målrette deres spesifikke behov og prøve å tilby målrettede løsninger.

Men la oss ikke glemme at visse ytelsesmodeller i mange idretter blir verdsatt av utlendinger, noe som fremgår av antallet av våre teknikere som drar til utlandet på høyytelsesprosjekter. Som ofte har franskmennene av natur en tendens til å kritisere og se gresset grønnere hos naboen.

Men, det skal bemerkes at nordmennene har tatt en sterk beslutning om å prioritere en stor og voluminøs idrettsutøvelse. Vi har imidlertid visst i mange år at dette ofte er den beste måten å utvikle fremtidige mestere på, i motsetning til spesialisering, men også fremtidige voksne med god fysisk og psykisk helse.

Dette får oss derfor til å tenke på hva vi kan tilby våre unge publikummere, enten de har konkurransekraft eller ikke.