Venstre bilde: Floris i dag, etter sin Erasmus Høyre bilde: Floris ved skoleårets start

Kjære Ugent

For noen måneder siden ble jeg tatt opp på en mastergrad i Norge hvor jeg var seks måneder på Erasmus. Jeg velger nå å bygge et nytt liv i Norge og «etterlate» mange ting i Belgia (foreløpig): vennene mine, familien min, mastergraden min i juss, mandatet mitt i styret for universitetet i Gent og så mye mer.

Hvorfor forlater du livet ditt slik du kjenner det? Hvis alt duftet av rose og måneskinn, hadde jeg selvfølgelig aldri tatt det valget. De siste årene har vært vanskelige for meg personlig. Som med så mange unge mennesker, har nedstengningene hatt stor innvirkning på mitt mentale velvære. I tillegg hadde jeg enorme usunne studie- og levevaner. Man kan selvfølgelig ikke fortsette slik, og da det hele ble for mye til slutt, oppfordret en politimann meg til å ringe etter hjelp og trekke i håndbremsen. «Helse kommer først og eksamener kommer etter». Den dag i dag er jeg veldig takknemlig for ham. Jeg trengte noen til å fortelle meg: «Floris, nok er nok». En liten påminnelse om at du virkelig kan be om hjelp innenfor universitetet vårt og at de fleste virkelig vil deg vel.

«Helse kommer først og eksamener kommer etter»

I årene som fulgte gjorde jeg alt for å fungere «perfekt» igjen. Jeg prøvde forskjellige studievaner, slanking, trene mer og prøve å være mer meg selv. I stor grad lyktes jeg: Jeg fikk bedre fysisk og mental helse igjen, karakterene mine ble bemerkelsesverdig forbedret, jeg lyktes med mine forpliktelser og jeg lærte å ta mer hensyn til mine grenser. Denne fremgangen var selvsagt ikke en rett linje og hver eksamensperiode gikk jeg gjennom en kriseperiode hvor stresset og studiepresset tok overhånd.

Min Erasmus i Norge lærte meg mye og gjorde meg til en annerledes person på mange områder. Jeg lærte å sette pris på andre mindre ting: å gå lange turer i naturen, gleden av å lage mat eller reparere en brukt kaffemaskin, … Jeg lærte at å gjøre mitt beste innenfor rammen av studiene, det er allerede bra. I årevis har jeg drømt om å studere i utlandet og reise på eventyr i et internasjonalt miljø. Endelig har denne drømmen gått i oppfyllelse og nå som jeg er i en situasjon hvor jeg er glad og frisk og gjør et studium som interesserer meg, vil jeg egentlig ikke gå tilbake til det det var. Og hvorfor skulle jeg det?

Atferden som jeg opprettholdt i flere år i Gent er selvfølgelig en omfattende form for frykt for å mislykkes. «IT»-boken til Stephen king sier at frykt bare eksisterer fordi vi velger å gi dem makten til å skremme oss. Jeg har alltid fryktet å mislykkes fordi jeg valgte å la eksamensresultatene bestemme min personlige verdi. Det skulle avgjøre om jeg jobbet hardt nok, om jeg var smart nok for college, om jeg hadde en fremtid i den juridiske verden. I dag velger jeg å frata frykten min makt og gi slipp på fremtiden min mer. Det kalles selvfølelse, for det er bare jeg som kan bestemme hvor mye jeg setter pris på meg selv. Ingen anmeldelse, ingen proff og ingen suksess kan endre det.

Det jeg prøver å formidle er at det ikke finnes én suksessoppskrift for alle, og det er greit å revurdere livsvalgene dine.

Er dette åpne brevet nå en klage på hvordan det går i Belgia, at det går bedre i Norge og at vi kan gå til helvete i Gent? Selvfølgelig ikke. Erasmus lærte meg også at vi studerer på et veldig bra universitet som setter standarden veldig høyt og med mange kompetente lærere. Jeg angrer ikke på mine 3 og et halvt år på UGent. Juskurset lærte meg mye og tiden min som praktikant har gjort meg til den (noen ganger også) velformulerte personen jeg er. Det jeg prøver å formidle er at det ikke finnes én suksessoppskrift for alle, og det er greit å revurdere livsvalgene dine. Det er greit å bestemme seg for at et langtidsstudium ikke er det som gjør deg glad likevel. Og ja, noen ganger må man endre miljøet for å komme seg helt ut av en dyp dal. Til syvende og sist kan ingen gjøre rede for noen andre. Hver person har ansvaret for å bestemme selv hva som er bra og dårlig for dem, og deretter (forhåpentligvis) handle deretter.

Dette er grunnen til at kjære UGent’er: Bruk UGent-mantraet, Våg å tenke, og tør å stille spørsmål ved dine livsvalg og ditt miljø. Verden trenger ekte våghalser, eventyrere, men fremfor alt mennesker som har hjertet på rett sted. Vær snill mot deg selv, for du kan bare gi når du vurderer å ta vare på deg selv som en prioritet. Selv om livet bringer mindre vakre tider, bør det ikke være en konstant storm. For min situasjon er det å flytte til Oslo det som vil hjelpe meg videre. Jeg innser selvfølgelig at dette ikke er løsningen for alle. Fremfor alt håper jeg at andre elever i lignende situasjoner ved å dele mine erfaringer føler seg mindre alene og ser at løsninger, uansett hvor kreative, små eller drastiske, finnes og er klare til å bli grepet.

Farvel folk fra UGent, vi ses garantert igjen!