– For noen dager siden sa tidligere NATO-generalsekretær Anders Fogh Rasmussen at dersom Ukraina ikke får en invitasjon til å bli med i NATO i Vilnius, kan noen allianseland sende sine soldater.

– Han sa, men benektet raskt ordene og sa at han ble misforstått. Det er ikke engang verdt å snakke om at noen fra landene, og han nevnte polakkene, de baltiske landene og skandinavene, kunne bestemme seg for en slik aksjon uten NATOs godkjenning. Slike taler kan bare sees på som en slags forberedelse til møtet mellom NATOs medlemsland i Vilnius i juli, hvor ukrainerne forventer større sikkerhetsgarantier. A. Rasmussen «øser vann på ukrainernes mølle» som for å si – tilby allerede noe, ellers vil det være presedens for å bli involvert i krigen.

Men heller ikke her vil han oppnå noe, for i mer enn 20 år har ikke fiendene til Litauen, som inntar stillinger som er ansvarlige for sikkerheten og forsvaret av landet, gjort noe i denne retningen. For å delta i en åpen krig må man ha seriøs rygg, og landet vårt kan ikke skryte av det.

– Når det gjelder sikkerhet, viste saken om Kachovka at det ikke er lett å sikre det. Er for eksempel vannkraftverket i Kaunas tilstrekkelig beskyttet?

– Jeg ble født og levde da flommene i Kaunas var en realitet. Besteforeldrene fortalte oss hele tiden hvordan det var. Muligheten for at Kaunas kan bli oversvømmet av HPP-eksplosjonen er stor, og dette objektet er kun beskyttet av noen få vage typer på 1800-tallet. endevåpen. Og hold bare tirsdag, for mandag er uansett en hard dag, og resten av uken brukes til å forberede helgen.

Jeg pleide å organisere sikkerhet og forsvar, så jeg vet hva jeg snakker om. Å tro at vi ikke er i fare er uforsvarlig og tåpelig. Spesielt siden sabotasje kan utføres under fremmed flagg. Ikke alle vet at Russland har strategisk etterretning, hvis hovedoppgave er å opptre på en slik måte at ingen kan si hvem som virkelig utførte sabotasjen og om det egentlig ikke dreide seg om en ulykke, men en planlagt handling.

I tilfellet Kachovka prøver de å gi informasjon om at den ikke ble ødelagt av en eksplosjon, men demningen brast og brøt til slutt opp til vannkraftstasjonen, så flyktet 73% av denne. av vannet der. La meg minne om at Kachovka-demningen er en demning som er 300 km lang, 40-50 km bred enkelte steder, med en alder på 18-19 år. høy vannsøyle ved demningen.

Jeg har ingen spørsmål om hvem som gjorde denne sabotasjen, for russerne følger gamle opplegg og sprenger demninger andre steder også. Samtidig er det svært alvorlig, men jeg er ikke i tvil om at ved en ulykke ved Kaunas kraftvarmeverk vil lignende historier om spontan kollaps bli hørt. For at dette ikke skal skje, må vannkraftverket i Kaunas kontinuerlig inspiseres og vedlikeholdes, men lederne har en tendens til å ignorere disse problemene. «froskene» erklærer seg selv som dragedrapere og mener at deres oppdrag ikke er å styrke sikkerheten til landet deres, men å kjempe mot landene de ikke liker.

– Det er ikke fastslått hvem som en gang sprengte jernbanebroen over Bražuola. Etter det var jernbanebruene fredet lenge, men nå står de igjen ubevoktet.

– Det er nødvendig å innse at når Litauen deltar aktivt i konflikten i Ukraina, kan enhver transportinfrastruktur bli gjenstand for fiendtlige angrep. I tillegg lagres store mengder brukt atombrensel i Litauen. Etter å ha lagt noen kilo TNT under den, vil en så «skitten» atombombe eksplodere som til og med Russlands president Vladimir Putin ville misunne.

Jeg gjentar det jeg sa før – Litauens sikkerhetstjenestemenn er i verste fall agenter for Moskva, i beste fall – kriminelle, så sikkerheten til landet er foraktet her.

– Apropos atomet, kunngjorde det svenske instituttet SIPRI nylig at arsenalet av bruksklare atomstridshoder var i vekst. Hvordan skal det vurderes?

– Som et tilbakeslag til den kalde krigen, da mengde og størrelse ble viktig igjen. Nok en gang hører vi helt absurde argumenter om at den ene har så mange atomladninger at han kan sprenge verden fire ganger, og de andre bare to, selv om en gang i virkeligheten er nok for alt i verden. Dette overbeviser meg om at atomstater styres av psykopater, så slike sterke uttalelser vil snart bli et argument for internasjonal politikk.

Problemet forsterkes av det faktum at lagrene av konvensjonelle våpen går mot slutten, og i Ukraina kan ingen av sidene skryte av store prestasjoner, så jeg spår at det etter en stund vil være en overgang til «mer seriøse argumenter».

– Er gleden til lederen for Hviterussland Aliaksandrs Lukashenka over de mottatte russiske atomrakettene og advarslene til fiendene hans knyttet til dette?

– Ordene hans er rent tull, for ingen kommer til å angripe et slikt dåreland. Problemet er at det kan virke på ham som om noen griper inn. Deretter vil den såkalte interpellasjonsmekanismen aktiveres. Militært sett er det omtrent slik – du beordrer sersjanten til å sprenge broen når han hører stridsvognene komme. Han hører en moped og sprenger brua. Det vesentlige spørsmålet er hvem som skal spille rollen som «mobylette» i A. Lukasjenko-saken?

Det er et øyeblikk. Den andre er knyttet til den russisk-ukrainske krigen, fordi den vil avgjøre hvor «jernteppet» skal ned igjen. V. Putin drømmer om at han må til Nemunas, Dnepr og et sted langs Transnistria, men han forstår at han ikke vil få så mye og ikke vil være i stand til å gjøre Nemunas om til en naturlig del av grensen til det russiske imperiet, og vurderer derfor sannsynligvis å stenge ved den polsk-hviterussisk-litauisk-latviske grensen.

En annen grense er trukket på Dnepr – han vil gjøre alt for å bevare den okkuperte venstre bredden av Dnepr, så i dette tilfellet vil jeg ikke være optimistisk, og jeg vil ikke være enig med de som sier at russerne ikke vil engasjere seg for ikke å bruke atom våpen. Etter min mening har V. Putin for lenge siden overskredet alle akseptable grenser for en sivilisert person, og i dag, som medisinsk utdannet, kan jeg ikke gi garantier om hans mentale helse. Dessuten ville ingen tilregnelig person kreve garantier angående A. Lukasjenko. Begge er lett forutsigbare, så jeg ser på den generelle situasjonen som illevarslende.

– Som du nevnte tidligere, og nå snakket også europeiske politikere om at krigen ikke tar slutt i 2024. det er ikke verdt å håpe på. Vil bruken av atomvåpen endre noe?

– Det viser at europeiske politikere leser artiklene våre og mottar verdifull informasjon. Og seriøst, selv om atomvåpen brukes, endres ikke prognosen min for 2024. Bruken av et taktisk våpen, som skiller seg fra et strategisk våpen når det gjelder effektivt område, er ikke en apokalypse. Taktiske atomvåpen er designet for å stoppe en angripende motstander eller bryte gjennom forsvarsposisjoner. I dag er det ukrainerne som er angriperne, men det er ingenting som tyder på at russerne vil bruke atomvåpen for å stoppe dem, i hvert fall i nær fremtid. Til tross for nedgangen i lagrene deres, har de fortsatt nok konvensjonelle våpen, som ukrainerne etter min mening allerede har gått tom for.

På den annen side utvider bruken av et atomvåpen, hvis en slik beslutning skulle bli vedtatt, grensene for et potensielt angrep kraftig, siden ikke bare Kiev, men også Warszawa kan bli rammet. I dette tilfellet bør NATO absolutt gripe inn.

– Og så ville det A. Rasmussen snakket om skje – NATO-soldater ville bli overført til Ukraina?

– Vi vil tro at dette kan unngås, men enhver sindig kriseleder kan ikke utelukke slike ting. Spesielt siden aksjonene han navnga trolig ville få svar fra de russiske spesialtjenestene.

Kriminelle med ansvar for sikkerhets- og forsvarssystemet lot folk komme inn i Litauen uten å bekrefte hvem de var og hvor de kom fra. Derfor kan ingen i dag være sikre på at de en dag ikke vil holde TNT under strukturen til Kaunas HPP. I dette tilfellet vil vi møte svært alvorlige problemer i landet vårt.

Jeg nevnte bare én av mulighetene, selv om vi i vår tid hadde utarbeidet 120 scenarier som fienden kan bruke for å destabilisere situasjonen i Litauen. Jeg vil ikke snakke om dem alle, for ikke å glede makthaverne, for bare gi dem en slik idé, så tror jeg at den snart vil bli realisert.

Jeg minner deg bare på at en kriseleder ikke kan si at noe er umulig eller ikke kan skje bare fordi han tror det er det. Han må ta risikoen på alvor og ha en plan på plass for å håndtere enhver potensiell konflikt. Spesielt nå for tiden.

– Kanskje Litauen utarbeidet en slik plan?

– Selvfølgelig ikke. Kommandørene er for store og for late, så det er ingen slike forberedelser, og ingen oppmerksomhet tas for å eliminere lignende potensielle trusler. Det er et problem med dårlig utvalgte og dårlig utvalgte sikkerhetsledere.

– Og alt dette skjer i forkant av NATO-møtet…

– Når det er krig utenfor grensene dine, kan du ikke stole på at franskmennene eller tyskerne har luftvernforsvar. Når jeg vurderer situasjonen fra vakttårnet mitt, vil jeg si at det ikke engang er like effektivt som ukrainerne i dag. Dessuten er den ikke riktig testet ennå. Jeg vil ikke engang snakke om de mindre landene i Alliansen, som Danmark eller Norge, fordi det er klart at blokken som helhet undervurderer truslene den står overfor i dag. Når vi kommer tilbake til Litauen, er vår posisjon fire ganger dårligere, fordi ingen NATO-land er i samme geopolitiske posisjon som oss.

Spesifikke individer, jeg snakker om lederne for innenriksdepartementet, forsvarsdepartementet, sjefen for hæren, mottar penger slik at de sover urolig og ikke rolig venter på at alt løser seg. Å ha ansvaret for landet og ha lavere befal på dette nivået, ville jeg helt glemt søvnen, men slik jeg forstår det, er bankfolk og arkivarer modige menn, så ingenting forstyrrer hvilen deres.

Vel, Ides of March har allerede passert, men ingen kan garantere at vi vil være tryggere i juli og at det ikke er noen Brutes som kan stikke oss i ryggen når som helst.