Norge stiller spørsmål ved sitt forsvar og spesielt marinen. Krigen i Ukraina, sabotasjen av Nordstream-gassrørledningen, droner som flyr over offshoreplattformer, Sveriges og Finlands inntreden i NATO, de økende innsatsene rundt den arktiske sonen, grensen til Russland: Den nåværende geopolitiske situasjonen setter dette spørsmålet tilbake i sentrum av bekymringene til det skandinaviske riket, som, om ikke krigersk, heller ikke er nøytralt. Dette er bevist av dens forpliktelse til NATO siden den ble opprettet, de mange storstilte øvelsene som er utført med partnerne, som Joint Viking i dag, og samarbeid i de eksterne operasjonene til dets allierte. Vi kan også huske at Norge er ett av bare to land i verden, med Israel, der det er verneplikt for jenter og gutter.

Men hvis nylige ordre har blitt gitt til land- og luftvæpnede styrker, ser marinens midler ut til å være ganske begrenset for dette landet med en enorm kystlinje og som deler hav med Russland. Siden avtalen med Tyskland ble inngått i 2021 om TKMS bygging av seks ubåter (inkludert fire norske) og de norske verftene Vards pågående levering av tre offshore patruljebåter beregnet på kystvakten for den arktiske sonen, ga Oslo ingen holdepunkter om fremtiden til flåten. Selv etter forliset, i november 2018, av Helge Ingstad, som reduserte komponenten av fregatter (klasse Nansen) til bare fire enheter.

Helge Ingstad-kollisjonsrettssaken pågår for tiden i Bergen. Og det rører litt på de norske institusjonene. Rettferdighet