På resultatsidene til langrennsarrangementer er det umulig å ikke se mengden av røde flagg med blå kryss kantet i hvitt. 4. februar ga menns 10 kilometer individuell fristil i verdenscuprunden i Toblach, Italia, ytterligere bevis på dette: de første syv løperne som krysset målstreken var nordmenn; den tiende også. «Faktisk, alle som deltok endte på topp 10, det er utrolig»oppsummerer den franske langrennsløperen Delphine Claudel.

To representanter for den skandinaviske nasjonen, Tiril Weng for kvinner og Johannes Klaebo for menn, dominerer for tiden den samlede verdenscupstillingen. Et hegemoni som verdensmesterskapene i disiplinen, som har funnet sted siden 23. februar, i Planica, Slovenia, ikke har unnsluppet: syv titler i tolv løp konkurrerte.

I løpet av disse ti dagene regjerte Norge uimotsagt blant mennene, og vant alle arrangementene (seks av seks). Under forrige utgave av Worlds vant norske idrettsutøvere, både menn og kvinner, ni av de tolv titlene som sto på spill.

Ikke noe overraskende, «de går til skolen på ski», vitser Delphine Claudel. I landet er langrenn en nasjonalsport, som går i arv fra generasjon til generasjon. Johannes Klaebo, en av lederne for disiplin, trenes for eksempel av bestefaren. «Det er mange klubber og familiestrukturer, som opprettholder en tetthet sier Thibaut Chêne, trener for det franske sprintlaget for menn.

En annen treningsstruktur og metode

«Mange unge drømmer om å bli mestere»fortsetter franskmannen. Og landet har midler til å matche deres ambisjoner, spesielt når det gjelder forskning og studier om fysiologi til langrennsløpere. Kunnskap og kunnskap som plasserer Norge i en god sirkel. «De er i en monopolsituasjon fordi de alltid er et skritt foran,» forklarer Thibaut Chêne. Den gode ytelsen til troppene gjør dem attraktive for sponsorer, noe som sikrer at de har det beste utstyret. «De har skimarkedet på sin side, så de blir også sjelden tatt ut. Dominans krever dominans»hevder trefargetreneren.

Nordmennene utmerker seg også ved sin måte å trene på. «De gjør mye flere timer enn oss på høy intensitet», observerer Alexandre Pouyé. Fransk kultur, tvert imot, har lenge vært avhengig av et høyt antall timer med trening for å komme videre – på bekostning av kvaliteten –, utvikler den tidligere grunnleggeren, nå trener for det franske kvinnelaget. «Nå har vi tatt folden og vi gjør mer dynamisk arbeid»lover han.

Du har 45,71 % av denne artikkelen igjen å lese. Følgende er kun for abonnenter.