Tjue år etter verdensmestertittelen i Zagreb mot Ungarn, Stéphanie Cano, ser kapteinen (242 valg mellom 1993 og 2008) tilbake på et epos som endte med en minneverdig finale der de blå slettet et handicap på syv mål i det siste. syv minutter.

«Husker du hva du gjorde 4. desember 2003?

Jeg er ikke så flink med datoer. Vi måtte være i forberedelse, ikke sant?

Nei, du spilte mot Australia i den tredje kampen i dette verdensmesterskapet.

En atypisk motstander som fremkaller reiser, et reisemål som får meg til å drømme i alle fall.

Utover finalen og dens scenario, hva minner dette verdensmesterskapet i Kroatia deg om?

Det er den første tittelen, en form for innvielse. Du kan puste ut brystet. Det er ikke nødvendigvis det beste laget som blir kronet til verdensmester, men i løpet av en karriere er denne medaljen utvilsomt fortjent. Jeg var i god form i løpet av disse fjorten dagene, og kanskje symboliserer Zagreb det beste jeg var i stand til å gjøre.

Du er den første franske verdensmesterkapteinen. Er det fortsatt en kilde til stolthet?

Nei. Jeg har aldri tenkt sånn. Jeg var kaptein, og det var allerede en kilde til stolthet. Jeg er verdensmester, og det er fortsatt en kilde til stolthet. Å ha vært med armbåndet er bare et pluss.

Har du lagt merke til at det er først når kapteinen er en kantspiller at det franske laget vinner titler?

Det er fordi hun kjeder seg på den lille plassen at hun får biroller. Mer seriøst, fra vingen kan vi se bedre hva som skjer på gulvet. Vi er litt fjernet fra spillet. Vi deltar ikke nødvendigvis mye i konstruksjonen. Jeg husker også at på den tiden da jeg spilte, skulle jeg gjerne ha deltatt mer, det virker på meg som om det var andre veier å utforske. Når du kommer tilbake til rollen, er du i hjørnet ditt, du ser ting som andre ikke nødvendigvis ser, du har tid til å tenke, se lagkameratene dine utvikle seg, forstå følelsene deres. Jeg har alltid hatt lyst til å spille back, selv om jeg var liten, for å komme og skyte over de norske eller russiske spillerne som med armene hevet er 2,50 meter høye. Jeg har prøvd det noen ganger, og noen ganger har det fungert. Som kantspiller er det også denne siden som er litt utakknemlig, litt rebelsk. Fysisk trener vi hardt, vi må løpe, ha god cardio, øke antall tidlige starter på kontringen som er ubrukelige tre ganger av fire. Ja, det er det, det er en frustrerende side ved kantspill. Det er idrettens lov, men du vet at du ikke kan røre noen ball på femti minutter og finne deg selv med den fra kampen i hendene, med den kalde skulderen, all den akkumulerte frustrasjonen, og at du ikke har noe, da, ikke rom for feil.

Vi har sagt eller skrevet alt om de siste syv minuttene av finalen mot Ungarn. Er det noe å legge til?

Mye er sagt, det er sant. Jeg husker nedlatelsen til ungarerne og deres trener på tidspunktet for trekningen før ekstraomgangene. De vinner faktisk denne trekningen, men gir oss ballen ettersom Görbiczs røde kort tvinger dem til å starte i undertall. Jeg sa til meg selv den gangen at de er skikkelig dumme. At de glemte å tenke. Faktisk utsetter de mye etter trekningen, til det punktet at jeg forlater møtet uten engang å vente på dommen. De får knuter i hjernen. De forventet seier så mye at de ikke lenger kan planlegge fremover.

Husker du utløseren for dette opprøret?

Det er morsomt fordi alle opplever øyeblikket annerledes. Jeg ser meg selv prøve å fortelle Olivier (Krumbholz) at vi må forutse, presse, stjele baller, og han forteller meg at det ikke er et forsvarsproblem, men effektivitet i angrep. Og så bytter jeg med Estelle (Vogein), og jeg ser meg selv slå leir midt på banen i juniormodus, som om jeg forberedte meg på et terrengforsvar. Noen ganger når jeg snakker om det igjen med jentene, husker de ikke alt. Det som er sikkert er at vi alle er i samme delirium. Jeg har inntrykk av at vi alle har fjernet hjernen og aktivert et slags overlevelsesinstinkt dypt i oss.

Kielce ble europamestere i 2016 ved å slå Veszprém etter å ha ligget bak med ni mål tretten minutter etter gangen. Betyr det at ingenting egentlig blir ferdig i håndball?

Det er sant at ting kan skje veldig raskt, at en maktbalanse raskt kan snus.

Hva synes du om de franske kvinnenes første steg i VM i Norge?

Vi skal ikke trekke forhastede konklusjoner fra kampen mot Angola. Dette er to kulturer som kolliderer. Vi har alltid hatt litt problemer med å møte denne typen sterke spillere, tilstede i den fysiske utfordringen. Det er det samme for Norge mot Spania, når det stenger hardt, noen ganger med tre spillere. På den tiden kom Ukraina nesten systematisk opp mot oss. Det er dessuten ikke helt unormalt å ha vanskeligheter mot lag man sjelden møter.

Kantspillerne har feiret siden starten av turneringen. Hadde du likt å spille på dette laget?

Visst, ballen sirkulerer, vi utnytter utsiden lettere. Det er litt nærmere det nordiske spillet med spillere som ikke nøler med å utnytte det ytre rommet. Jeg benekter ikke noe jeg har opplevd, men kanskje jeg kunne ha uttrykt meg annerledes i denne typen franske lag.

Det var 1000 km lenger nord, men husker du de første skrittene til det franske laget i Trondheim i 1999?

Selvfølgelig husker jeg det. Jeg hadde ikke i det hele tatt samme status som i 2003. Noen måneder før dette verdensmesterskapet følte jeg meg ikke bra, det gikk ikke så bra med Olivier. Jeg var på nippet til å avslutte karrieren med det franske laget. Jeg følte at jeg led av influensa, feilbehandlet, jeg taklet ikke stresset godt, dessuten var det som en ond sirkel med Olivier. Jeg lurte på hvorfor jeg ikke kunne uttrykke meg i utvelgelsen mens jeg var i stand til det i klubben, og utfallet virket naturlig for meg, jeg måtte ta et skritt tilbake. Sandrine (Delerce) grep inn slik at jeg ble i kollektivet da jeg tenkte å forlate det. Utover medaljen i en slik spesiell sammenheng, tror jeg at jeg ble født inn i det franske laget i 1999. Det var, for meg, et friskt pust langt utover banen og scenariet. Karrieren min begynte egentlig der, da det kunne ha gått i en helt motsatt retning.

Vekker ikke disse norske bildene også litt nostalgi?

Nei, jeg er ikke nostalgisk i det hele tatt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det med fare for å mangle ydmykhet, men jeg elsker å se fremover, jeg har virkelig gått videre til det neste. Jeg har det gøy i hverdagen, jeg opplever ting som fascinerer meg, og selv om vi noen ganger sier noen vitser med vennene våre om denne tiden, er tankene mine virkelig et annet sted.

Hva er det som skjer med deg i dag? Deltar du fortsatt i langdistanseløp?

Jeg har vært fysioterapeut siden 2010 i en liten praksis i Pessac, og jeg bor i et lite hus på landsbygda, som gjør at jeg kan løpe i skogen. Jeg driver fortsatt mye med sport, ja. Jeg starter mange løyper i fjellet. Jeg deltok i en 75 km i fjor sommer i Pyreneene, et 15 timers løp med alle mine venner og familie i mål. Jeg har det gøy. Jeg kjører også triatlon som forberedelse. Jeg er ikke ute etter medaljer eller tider, men heller gleden av å sette meg selv i minus, det er sånn jeg føler meg i live. Jeg trodde at mine gamle bein og mine gamle knær ikke ville tillate meg å oppleve disse følelsene, men jeg møtte en fysioterapeut som tydeligvis ikke var så ille… Jeg rehabiliterte meg selv, og blomstret for fullt i dag.

Hva er dine fremtidige prosjekter?

Jeg vil gjerne gå en tur igjen i Reunion, i nærheten av Mafate-cirquen, for å nyte det som er vakkert i denne verden. Mer enkelt, jeg vil kose meg med familien min, invitere venner over, se de olympiske leker med dem på TV ved bassenget. Enkle ting…