Sammen med Amandine Leynaud gikk Alexandra Lacrabère inn i Hall of Fame i november. Med 256 valg (833 mål) mellom 2006 og 2021, markerte Béarnaise, som avsluttet karrieren i mai i fjor, historien til det franske laget, og vant spesielt verdenstitlene (2017), europeiske (2018) og OL (2021).

Hva betyr det å være i Hall of Fame for deg?

Det er først og fremst en kilde til stolthet, fordi det symboliserer lang levetid og rikdommen til en karriere. Jeg trodde ikke jenter ville ha det samme privilegiet som gutter, og jeg er glad for å kunne sette dette sporet.

Jackson Richardson, Daniel Costantini, Claude Onesta, Thierry Omeyer, Daniel Narcisse, Luc Abalo, Michaël Guigou, listen er prestisjefylt…

Hun er fenomenal, ja. Da jeg begynte å spille, fikk noen av disse navnene meg til å drømme. Jeg elsket å se Jackson utvikle seg. Han gjorde utrolige ting, han vakte alles oppmerksomhet. Jeg forstår ikke hvor heldig jeg er som finner meg selv på denne listen. Det kommer selvsagt Nikola snart. Jeg ble alltid fortalt at jeg hadde de samme formene for lek som ham, at jeg var en feminin karabatiker.

Hva husker du, utover resultatene, fra dine femten år i det franske laget?

Jeg husker bare glede. Ærlig talt, mye moro. Da jeg begynte hadde jeg aldri forestilt meg at jeg skulle bli så lenge i denne gruppen og oppleve så mange følelser. Det er også stoltheten over å ha vunnet så mange titler, over å ha deltatt i denne suksessen på hjemmebane i 2018, som nødvendigvis har en spesiell smak. Vi har aldri vunnet EM, det er en tøffere og mer krevende konkurranse enn et verdenscup.

Men fra et mer personlig ståsted?

I løpet av alle disse årene har jeg utviklet meg som spiller, men også vokst og modnet som kvinne. Jeg roet meg utvilsomt ned, jeg reiste mye, jeg tilpasset meg godt til ulike miljøer, og alt det som åpnet øynene mine for livet, hjalp meg til å innse hvor heldig jeg var. å leve dette livet. I Frankrike klager vi mye, men vi har det mye bedre enn vi ser for oss. Og så er det også alle disse møtene.

Inkludert den med Stéphanie Cano, fra dine første skritt i blått…

Jeg begynte med Steph, i Bègles. Hun viste meg veien til høye standarder. Éric Baradat hadde lært meg det på forhånd, men hun forsikret meg med denne ideen om at jeg måtte være kresen, engasjert, investert. Hun ønsket alltid å vinne, og hun gjorde alt for å oppnå det. Hun hadde sin karakter også, hun ville alltid at alt skulle være perfekt.

Det har ofte blitt sagt om deg at du også har din karakter. Men hvordan vil du definere denne karakteren? Fett ? Sterk? Dårlig?

Lenge sa jeg at han var dårlig, men nei, faktisk synes jeg han bare er veldig sterk. Jeg liker ikke tanken på å gjenta det samme ti tusen ganger for å få frem en enkel idé. Jeg liker ikke når vi gjør de samme feilene hundre ganger. Jeg liker perfeksjon. Uten det kan du ikke ha en så lang karriere. Jeg er sikker på at denne karakteren hjalp meg med å finne min plass i dette miljøet. Jeg tok det aldri lett på når jeg sa ting, men jeg tror ikke det spilte meg et så dårlig puss. Vel, intonasjonen min var kanskje ikke alltid passende…

Du sa, på slutten av karrieren din, at du begynte å ikke lenger passe inn i systemet. Hva mente du med det?

Jeg ville understreke, og dette er bare min mening, på det faktum at man i dag ikke lenger har de samme vanskelighetene med å nå et høyt nivå som før. Ting gis lettere og raskere enn da jeg var ung.

Å gjøre din fornøyelse til jobben din var måten i begynnelsen. Var det ikke mer på slutten?

Nei, jeg likte det ikke lenger. Når du taper og det blir latter i garderoben, når du kommer på trening dagen etter et nederlag og ingen snakker om det, så passer det egentlig ikke meg. Jeg var ikke der for å spille, men for å vinne, for å ha det gøy mens jeg jobbet, for å hele tiden forbedre meg.

Seks måneder etter at du kunngjorde slutten på karrieren din, hva savner du til daglig, både i klubben og landet?

Jeg savner håndball. Følelsene det kan provosere. Jeg savner garderoben med lagkameratene mine. Til og med fysisk forberedelse! Helt ærlig er det kamper jeg ser og som jeg vil spille.

Betyr det at du er klar til å begynne igjen?

Jeg vet ikke. Jeg sier ikke nei, jeg sier ikke ja heller.

Hva blir du i dag?

Jeg forbereder en BTS i kosthold. Jeg skal fortsette med en Master i idrettsernæring for deretter å kunne jobbe med idrettsutøvere med mål om å søke prestasjoner. Vi er ikke alltid klar over det, men vi spiller hver tredje dag, noen ganger etterfulgt av en måned med konkurranse med Frankrike-laget, og ernæring er et grunnleggende element i prestasjonen. Jeg ble alltid fortalt, gjennom hele karrieren, at jeg hadde et vektproblem, og at det var i min beste interesse å klare det. Men jeg ble aldri fortalt hvordan jeg skulle gjøre det. Siden ungdom kommer tidligere og tidligere på høyt nivå, må vi kunne utdanne dem.

Så du de to kampene til det franske laget mot Senegal og Sør-Korea?

Jeg så Senegal-kampen live, men tok opp Korea-kampen fordi jeg ikke var tilgjengelig på søndag.

Vekker ikke disse samlingene litt nostalgi?

De vekker noen følelser, men jeg vet ikke om vi kan snakke om nostalgi. De minnes noen gode øyeblikk, det med gjenforeningen på tidspunktet for treningskurset, turen, ankomsten til hotellet i det kalde Norge, installasjonen, den siste treningen dagen før første kamp. Jeg elsket alt dette. Og jeg elsket det da konkurransen endelig startet.

Er du fortsatt i kontakt med noen av spillerne på det franske laget?

Nåværende spillere? Ikke direkte, nei. Det gjenstår Estelle (Nze Minko), Grace (Zaadi Deuna), Laura (Glauser), Coco (Coralie Lassource), men vi bytter ikke direkte. Litt mer med de som trakk seg som Sira (Siraba Dembele Pavlovic).

Kommer du til å følge verdenscupen i Skandinavia?

Uten tvil. Vel, ja, jeg skal se kampene, men jeg har ennå ikke tatt meg tid til å se hvordan de vil passe inn i timeplanen min.

Og de olympiske leker?

Det er stort sett det samme. Vel, nei, det er fortsatt lekene. Skjønt… Det er virkelig synd å ikke tilbringe fjorten dager i OL-landsbyen. I Lille vil forholdene likne mer på de man finner under et VM eller en Euro. Men jeg skal følge med på jentenes reise, ja.