Det er et ordtak som sier at alt flyter, alt forandrer seg. Dette er den vanlige rekkefølgen på tingene, og ingen er spesielt overrasket. Tvert imot, overraskelse oppstår når ingenting endres på flere tiår. Absolutt ingenting. Si meg, er det ikke mulig?

Murmansk er en stor havneby i Russland, som ligger på Kolahalvøya utenfor polarsirkelen. Du trenger bare å kjøre noen timer til nabonordmennene eller finnene. Men det særegne er at i byen ved Barentshavet har lite endret seg over tid for å legge til rette for folks levekår. Kanskje er det derfor befolkningen i Murmansk har en tendens til å avta raskt. Alle som kan og vil forlate byen. Til ingen retur.

Tørrtoalett og vannpumpe på gatesiden

Selv om Murmansk bare ligger 108 kilometer fra den norske grensen og i underkant av to hundre kilometer fra den finske grensen, har mye av denne russiske byen fortsatt ikke nådd en levestandard som passer for det 21. århundre. I Lenin-distriktet i Murmansk er det murbygninger bygget av tyskerne, som fortsatt mangler fasiliteter som toaletter og vaskemuligheter, så innbyggerne har ikke noe annet valg enn å forsørge seg i en trehytte eller uthus, som ligger på siden av gaten . Vinter eller sommer, men lukten fra den er bare forferdelig, den kan kjennes over et stort område. For å komme inn i et lite trehus trenger en uerfaren person nesten mot, så vel som en gassmaske. Men det er bare halve problemet. Se for deg hvordan det må være å gå der keiseren går om vinteren på en øy i 30 grader, ikke uvanlig i en by utenfor polarsirkelen.

Det er ikke mindre vanskelig å kunne ta en dusj, for ikke å snakke om behovet for å vaske. Vennligst det er en vannpumpe over gaten! Lokale innbyggere innrømmer at de pleide å gå til badehuset for å bade, men nå er det stengt. Klesvask er også en stor sak, som, la oss være ærlige, ikke burde være i det hele tatt i disse dager. Mangelen på kloakk i huset gjør at det ikke er mulig å koble til vaskemaskinen. Dermed må reisen med bøtte i hånden til vannpumpen, for eksempel for vask og skylling av laken og teppetrekk, måles flere ganger, ja fem ganger! Men hva skal man gjøre på dager når termometeret slår minus 30 grader og vannet i pumpen er frosset?

Det antas at minst en del av innbyggerne i Murmansk reiste til Norge eller Finland og observerte levestandarden der. Hvordan har de det når de kommer tilbake til hjembyen ved Barentshavet?

Hva skal man gjøre med innholdet i søppelet?

Nylig informerte vi leserne av «Vakara Ziņu» om leveforholdene i Chita, det administrative senteret i Transbaikal-regionen i den russiske føderasjonen, som fortjente statusen som avfallshovedstaden i dette landet. Situasjonen i Murmansk er dessverre ikke mye bedre. Den populære bloggeren Ilya Varlamov pekte på dette i flere videoklipp på nettkanalen «Youtube». Det er ingen søppeldunker i gatene i byen, eller de er fulle av hauger, så søppel kastes overalt hvor det er ledig plass. Men innbyggerne i Murmansk, i hvert fall en del av dem, plager seg ikke for mye. Hvis det ikke er containere i nærheten, kan søppelsekken kastes ut av leilighetsvinduet rett ut i gaten. I et av videoklippene sine legger Varlamov til at det er bedre å ikke gå på gata, i hvert fall i nærheten av vinduene (under dem), fordi det kan skje at noen kaster en pose over hodet med innholdet i søppeldunken hans. Morsom? Nei, det er en lite misunnelsesverdig situasjon. For sitt mot til å avsløre dette for verden, ble bloggeren Varlamov hardt kritisert av representanter for Murmansk-administrasjonen – byfedrene. Det er utrolig mange administrative ledere på forskjellige nivåer i denne byen.

Avfall som ikke plukkes opp og fjernes i tide, sprer ikke bare en svært ubehagelig lukt, men får også besøk av rotter og hunder. Når det gjelder menneskets beste venner, må vi innrømme at det er mange løse hunder i Murmansk. De kan finnes overalt – på det enorme territoriet til havnen, på gatene og torgene i byen.

Hvordan ikke bryte et bein?

Murmansk er et av få steder preget av polarnatten. Mange ser for seg at det er absolutt mørke hele dagen, men det er ikke så dumt – det er skumring noen timer om dagen, til det blir helt mørkt igjen. Når du går nedover gaten i mørket, må du selvfølgelig være mer forsiktig enn vanlig, siden det er større sjanse for å snuble eller falle.

I de sentrale gatene og torgene i Murmansk er det å skli på is, falle og brekke et bein de største mulighetene selv om dagen. Av uforståelige grunner blir ikke fortauene og gatene vannet! Et av de ytterst få stedene hvor snø og is er forsiktig ryddet vekk og drysset med sklisikkert materiale, er fortauet foran Murmansk byadministrasjonsbygg! Hva er det å lure på? Det er varamedlemmer som fortjener mye bedre vilkår, og andre som må gjøre som de er.

Det var en gang en trearkitektur

I likhet med mange byer kunne også Murmansk vært stolt av sin gamle trearkitektur, hvis det ikke var for en eller flere «men». Det absolutte flertallet av gamle trehus er i dårlig forfatning: de har ikke hatt engang grunnleggende reparasjoner på flere tiår, enn si skikkelig vedlikehold. Bygninger med råtnende vegger og vinduer, uten kloakk og andre bekvemmeligheter er ikke bare uegnet for livet, de er til og med farlige. Det er ikke uvanlig at det bryter ut brann hjemme hos et av disse tidligere vitnene, men det skumleste er at det lokale brannvesenet ikke skynder seg å hjelpe. Som et resultat brenner bygningen til den brenner helt ut, og malingen blir stående, som ryker og ulmer i flere dager.

Å vite at folk fortsatt har lov til å bo i slike bygninger et sted i verden i dag er skremmende. Det burde det bare ikke være. Dessuten skjer det i et land som insisterer på å påtvinge et annet land sin egen orden.