Ikke alle som vokser opp i Horst aan de Maas vil fortsette å bo her. HEI Horst aan de Maas snakker i serien Uit…Horst aan de Maas med tidligere innbyggere i Horst aan de Maas som fulgte drømmene sine og befant seg utenfor våre kommunegrenser. I denne episoden, Jos og Gertie Steegh fra Grubbenvorst. De dro til norske Ulefoss i slutten av 2011.
I foreldrehjemmet til Jos, som kom for å bo med familien fra Velden i Grubbenvorst som ung gutt, bygde han og Gertie et liv sammen. De hadde det alltid veldig bra der, i utkanten av bygda med mye plass. Freden og rommet som sakte men sikkert har tatt slutt på grunn av auksjonsbyggenes og motorveiens tilnærming. Dette fikk dem til slutt til å bestemme seg for å pakke sekken og krysse ikke bare kommunegrenser, men også landegrenser. «Noen ganger må du bare prøve noe annet i livet», sier Gertie om den drastiske avgjørelsen. — Lys og lyd nådde oss i Grubbenvorst på et tidspunkt.
Skandinavisk territorium
Der Jos havnet i Grubbenvorst som treåring, ble Gertie født der. «Da vi var tenåringer befant Gertie og jeg oss i samme vennegjeng,» sier Jos. «Gnisten fløy raskt.»
Sammen flytter de inn i foreldrehjemmet til Jos, hvor de ønsker velkommen til tre sønner med Jannes, Sef og Tjeu. Den eldste var 11 år da familien bestemte seg for å forlate Grubbenvorst. «Når jeg ser ut av vinduet her, ser jeg ingenting i det hele tatt på 5 til 6 kilometer. Ingen hus, bare natur”, begeistrer Jos. «Her» i dette tilfellet er familieboligen på Ulefoss. Siden 2011 det nye hjemmet til Steegh-familien. Valget av det skandinaviske territoriet kom ikke fra ingensteds. «Jos var den første som nevnte det,» husker Gertie. — Han begynte å tenke på å forlate Grubbenvorst.
Mer variert landskap
Jos har alltid reist mye i utlandet. På grunn av sitt arbeid med soppdyrking kom han over hele Europa. «Så jeg hadde litt sammenligningsmateriale,» sier han. «Noen steder likte jeg det bare mer enn i Nederland. Spesielt Skandinavia appellerte til meg. Først trodde vi at Sverige var et land å bosette seg i, men til slutt var valget fokusert på Norge. Det er hovedsakelig på grunn av naturen her, legger han til. Her er landskapet litt mer variert, sier Gertie. Det er ikke så vanskelig som mange tror. Vi sa opp jobbene våre, pakket sekken og dro.
Foran klassen
Selv om det er litt mer komplisert, var det faktisk ikke mye vanskeligere for Jos og Gertie enn det, understreker den første. «Vi hadde laget en forretningsplan, fordi du trenger den hvis du har tenkt å bo her. Vi skulle dyrke shiitake-sopp her, en spiselig sopp. Det gjorde vi en stund, men markedet var ikke helt klar for det. Vi har begge hatt jobb i mange år nå. Jos befinner seg ikke lenger i soppens verden på sitt nye bosted, men er daglig assistent i en skoleklasse. — Dessuten gjør jeg noe av vedlikeholdet for skolen som en slags vaktmester. Gertie fant sitt kall i helsevesenet. «Du kan sammenligne arbeidet mitt med det til en omsorgsfull IG i Nederland. Jeg jobber i en boliggruppe og med hjemmeboende barn som trenger ekstra veiledning og omsorg. Jeg har også tatt ekstra kurs spesifikke for psykisk helse.
norske vitser
Og hva med barna, som har forlatt skole, venner og idrett i kjente Grubbenvorst for å dra på eventyr med mamma og pappa? «Selvfølgelig snakket vi mye om det hjemme. De syntes det var veldig spennende og morsomt, sier Gertie. «De vokste opp med ideen. Vi har vært i Norge noen ganger før, så de visste på en måte hvor de skulle havne, legger Jos til. «Den første skoledagen forsto de ikke hva som ble sagt. Vi ler ofte av det nå. Det er et senter for asylsøkere i nærheten, så på skolen er de vant til at barn fra andre land blir med. Det hjalp mye. Hjemme snakkes den dagligdagse dialekten fortsatt, selv av barn. «Arbeidsspråket er fortsatt Grubbenvorster-dialekten, som vi synes er veldig viktig. Vi er også flytende i norsk. Vi har allerede tatt leksjoner i Nederland, men du lærer det meste her i praksis, sier Gertie. «Som nederlandsk er det et germansk språk. Så det er mange fellestrekk. Dagligvarehandel var ganske enkelt. Etter det kom samtaler og senere gruppesamtaler fulgte. Til slutt vil du legge merke til at du også kan knekke vitser på norsk. Da er du på rett vei, ler Jos.
Samle terrassene
Selv om familien først leide på Ulefoss en stund, kjøpte de etter noen år eget hus. Vel vitende om at de hadde gjort det bra for å komme seg over. «Det er bare fantastisk her,» sier Jos. «Barna våre har også funnet sin tur veldig bra. De bor fortsatt hjemme og finner nå hver sin vei, legger Gertie til. – Slik situasjonen er, blir vi her på Ulefoss. Vi skal ikke si at vi aldri kommer tilbake til Nederland, men for øyeblikket ser det ikke slik ut,» ser hun på fremtiden. «Hvis barna våre gifter seg her og får barn til dem, retur vil uansett være vanskeligere, legger Jos.
– Likevel er det deilig å komme tilbake en stund i ferien til stedet man har bodd en stor del av livet i. I Grubbenvorst fortsetter jeg å gå med hendene i været så å si hilse på gammel kunnskap. Du har mindre av det her. Det er et stykke kultur som Gertie også savner noen ganger. «Den komforten med å ta en drink på terrassen. Du savner det her. Her er du mer alene. Det var delvis et bevisst valg. På leting av fred, rom og frihet. En plan som Gertie, Jos og deres tre sønner gjennomførte med suksess. «Fra Horst var du i Venlo på femten minutter. Her har du allerede tapt denne gangen for å komme til et supermarked. Det vinner du. The friheten vi har her er til syvende og sist verdt mer for oss,» avslutter Gertie.
Frilans popkulturelsker. Typisk nettguru. Prisvinnende gründer. Hengiven bacon-banebryter. Musikkviter