«Jeg blunker noen ganger med øynene»

Knuste og ødelagte kroppsdeler. Brudd i hodeskallen og ryggvirvlene. Infiserte sår. Pilotlegen Max har vært gjennom mye allerede, men det han fant i Tyrkia var langt verre. Mellom 10. og 24. februar fraktet et C-130 Hercules transportfly med et medisinsk team om bord 83 skadde personer, 215 andre passasjerer og 15 000 kilo last til og rundt skjelvområdet. Sist lørdag returnerte avdelingen til Eindhoven flybase. Et tilbakeblikk.

Oberstløytnant Maurice Schonk, sjef for transportenheten 336 skvadron, forteller om oppdraget med noen få ord. «Det var en vanskelig periode der vi var ganske flytte varer. Jeg har bodd mye i Irak og Afghanistan, men i Tyrkia har jeg opplevd ting som få befal opplever. Detachementet gjorde det meste ut av det.

Torsdag morgen 9. februar mottar operasjonsdirektoratet (DOPS) i Haag en offisiell forespørsel om bistand fra Tyrkia. 336 skvadron ble deretter beordret til å forberede seg på en luftmedisinsk evakueringkort sagt medevac (medisinsk evakuering).

Det velges en langstrakt C-130 som kan romme flere pasienter og behandlere. – Den har også satellittkommunikasjonsutstyr, noe som er viktig i et land der kommunikasjon er en utfordring, sier Schonk. På grunn av det gunstige klimaet, som gjør at fly nesten alltid er mulig, faller valget som base på den sivil-militære flyplassen i Antalya.

Kort tid etter ankomst til Tyrkia gjennomførte C-130 medisinske evakueringer fra Adiyaman og Adana til Ankara og Izmir innen 24 timer. Forøvrig deltar også en britisk og en norsk C-130.

Å ta det rolig

Den medisinske evakueringsavdelingen for Tyrkia består av medisinsk og teknisk personell, i tillegg til flybesetningen. Totalt 45 personer. Senere kommer tolk, kapellan og flypsykolog til. Schonk: «Det var et vanskelig oppdrag, og derfor ønsket vi å ta godt vare på personalet. Den følelsesmessige situasjonen i Tyrkia gjør noe med deg. Påvirkningen av jordskjelvet er enorm. Mange mennesker har mistet sine hjem, hjem og familier. Dessuten mener mange at den tyrkiske regjeringen startet redningsaksjonen for sakte.

Etter en hel rekke med evakueringer avtar presset noe etter 19. februar, det er også fordi tyrkerne selv setter inn flere fly og personell og får mer kontroll over redningsaksjonen, forklarer Schonk. Helt til jorden ristet igjen 20. februar, i provinsen Hatay, sørvest i Tyrkia. Igjen frakter C-130 de sårede: rundt tretti mennesker, denne gangen om natten fra Adana til Ankara. «Naturen har bestemt vårt engasjement. Det kan komme et nytt jordskjelv på kort tid, sier Schonk.

Overbevise

Ifølge overlegen var det nederlandske teamet i stand til å imøtekomme forespørselen om hjelp. I starten er imidlertid mye uklart og ønsket kontroll henger etter. – Utvekslingen av informasjon mellom de ulike myndighetene var utilstrekkelig. Det var ikke noe klart bilde av hvor de skulle hente de skadde. Hver gang måtte vi overbevise dem om at det virkelig måtte gjøres. Men det var en interessant operasjon som vi gjennomførte med tilfredshet. Glad for å ha vært i stand til å hjelpe ofrene for jordskjelvet, selv om det var med bare ett fly og et relativt lite team.

Teamet lærte også av det. Schonk sier: «Vi lærte at vi i nødstilfeller kan frakte maksimalt tretti personer i liggende stilling og noen få sittende. Det er mer enn vi trodde. Flyturen bør imidlertid helst ikke vare mer enn to timer.»

Loadmaster-1 sersjant Luuk legger til: «Vi har hjulpet mange mennesker som var i desperat nød. Så mange pasienter om bord… Det var imponerende, også på grunn av det de opplevde.

Luuk vil også huske den takknemlige, noen ganger emosjonelle velkomsten til soldater og andre offentlige ansatte den 10. februar i Antalya. Det samme gjelder ankomsten til byen Adiyaman hvorfra de flyr til Ankara. «Vi fant ikke noe kaos, men vi la merke til at det hadde skjedd en katastrofe. Hjelpeforsyninger og ambulanser var over hele kanten av plattformen. Terminalen var full av folk som ville forlate katastrofeområdet.

pose med ting

Etter at ambulansene ankommer med de skadde til C-130, tar Luuk og medisinsk personell omsorg for ofrene. «Spørsmålet er: hvem er det i stand til å fly. Noen hadde brukket rygg eller ribbein. Andre fikk amputert ben og armer. Det gjør selvsagt inntrykk, men jeg klarte å gjøre jobben min bra. Jeg koordinerte hovedsakelig og sørget for at alt ble avgjort. Jeg sørget også for at ingen kom inn på C-130 uten å tilhøre den… Vi tok også med oss ​​slektninger til de skadde. Ofte var en pose med ting alt de hadde igjen. Pasienter, pårørende, folk som jobbet på flyplassen: de sluttet aldri å takke oss.

Luuk kjører åtte flyvninger totalt, og det er alltid fullt. «Jeg vil være klar for neste oppdrag på kort tid. Selvfølgelig.»

annen måte å tenke på

Kaptein Beaker på C-130 vil lenge huske rapporten om det andre jordskjelvet som skjedde om kvelden 20. februar i Antalya. I løpet av en og en halv time var C-130 allerede tilbake på stedet i Adana for å frakte pasienter. Deretter retning Ankara.

Ifølge pilotlege Max kunne de bety mye på relativt kort tid. «Et oppdrag som dette krever en annen måte å tenke på. Du må endre mye og raskt.» Han merket dette allerede de første dagene etter ankomst fra Antalya til Adiyaman flyplass. «Det var et organisert kaos der. Fly og helikoptre med sårede kom inn og ut. Vel vitende på den tiden hva som ventet oss, ja, at vi måtte frakte sårede, men hvor mange?

Hva skjer her

Skadene til de skadde som ble brakt inn med ambulanse er like imponerende, bemerker Max. Brudde kroppsdeler, store sår ofte infisert, bein- og hodeskallebrudd, vertebrale frakturer. «Noen ganger blunket jeg og tenkte: hva skjer her…!

Noen deler av kroppen var ennå ikke amputert på grunn av manglende kapasitet, noe som selvfølgelig gikk på bekostning av pasientens helse. Derfor var det viktig å frakte dem så raskt som mulig til sykehus. «En av de alvorligste skadene var en mann lammet med ryggbrudd og et åtte år gammelt barn med lemmer som måtte amputeres. Ganske en situasjon. Dette oppdraget du vil bære med deg resten av livet.» «