Som hver sommer i elleve år nå, møtes rundt ti deltakere lørdag 17. august i Oslo til «Death diving world championship», verdensmesterskapet i «death diving» (også kalt «dodsing» på språket lokalt). Målet? Hopp av et ti meter stort stupebrett og prøv å utføre den vakreste retten, den vakreste figuren, eller få mest mulig sprut. Hoppene blir vurdert av et panel av dommere i henhold til hastighet, kraft, distanse, stil eller til og med slagspray, for å krone en stormester på slutten av konkurransedagen. Men arrangementet er fremfor alt en fest og en mulighet til å feire en lite kjent sport, som ikke tar seg selv på alvor.

Ikke alle norske medier er enige om opphavet til faget. For noen ble det født på 1960-tallet, da unge gutter utfordret hverandre til å se hvem som kunne holde armer og ben lengst fra hverandre under et dykk. For andre ville det ha oppstått blant yrkesaktive i Oslos østlige bydeler, som reaksjon på praksisen med «klassisk» dykking blant de velstående befolkningen vest i hovedstaden. Uansett, «dodsing» fant til slutt et publikum.

En disiplin på gang

Arrangementet, promotert av Oslo kommune, tiltrekker seg stadig økende publikum (3000 tilskuere var til stede i 2018), er i konstant vekst og har til og med hatt sin egen internasjonale forening siden 2011, International Dodsing Association. Langt siden den første utgaven av arrangementet, som fant sted foran rundt tretti nysgjerrige. Og en dille som gleder deltakerne, som en av dem erklærte til Bergens Tidene i 2014: «Det er offentlig, det er morsomt og stimulerende. Det gir deg mot til å komme i gang.»