Smeltingen av arktiske isbreer drevet av klimaendringer gir næring til lidenskapene og ambisjonene til nøkkelaktører innen internasjonal politikk og økonomi. Den nye situasjonen bekymrer unge mennesker i denne regionen: ytre krefter truer overlevelsen til den tradisjonelle nordiske livsstilen.

Konkurransen er i full gang

Denne uken kunngjorde USA at de overvåker russisk militærvirksomhet i den arktiske regionen nøye. «Ingen ønsker å se Arktis militarisert,» sa forsvarsdepartementets talsmann John Kirby. Pentagon-tjenestemenn sier at regionen er viktig både for nasjonal sikkerhet og som en potensiell strategisk korridor mellom Indo-Stillehavsregionen, Europa og USA.

«Russland moderniserer sine sovjetiske flyplasser og radarer, bygger nye havner og søke- og redningssentre, og utvider sin flåte av atom- og konvensjonelle isbrytere,» siterte CNN en annen talsperson for Pentagon, Thomas Campbell.

USAs engasjement i arktiske spørsmål er veldig åpent, noe som fremgår av den ambisiøse nye amerikanske arktiske strategien som ble annonsert i 2019 og tidligere statsoverhode Donald Trumps uttalelse om at landet hans ønsker å erverve Grønland som tilhører denne regionen. Selvfølgelig avviste både Danmark, som eier denne øya under selvstyrerettigheter, og lokale myndigheter umiddelbart en slik idé, og Danmarks statsminister Mette Frederiksen kalte diskusjonen rett og slett absurd.

Russlands president Vladimir Putin, observert nøye i USA, legger ikke skjul på at økonomisk utnyttelse av Arktis er et av hans hovedmål. Nylig annonserte den russiske romfartsorganisasjonen Roscosmos at en Sojus-rakett hadde skutt opp Russlands første Arktika-M-satellitt for å overvåke det arktiske klimaet fra Baikonur-kosmodromen i Kasakhstan. Byrået bemerket senere at minst to ekstra satellitter ville være nødvendig for normal drift av overvåkingssystemet, så den andre satellitten forventes å bli skutt opp i 2023.

En appetitt på skatter

Forskere ser på den plutselige smeltingen av arktiske isbreer som en tragedie for menneskeheten, men store land ser også økonomiske fordeler. Noen av dem har ekstremt stor appetitt: For eksempel beskriver Kina, som ikke en gang grenser til Polhavet, seg selv som en «nær arktisk stat». Tilbake i 2014 kunngjorde president Xi Jinping sin regjerings intensjon om å gjøre Kina til det han kaller en polarmakt. I 2019 delte dansk etterretning data om at det kinesiske militæret i økende grad brukte vitenskapelig forskning i Arktis, og banet vei for regionen. I tillegg legger ikke Beijing skjul på ambisjonene om å bygge det som kalles den arktiske silkeveien.

Internasjonal interesse i regionen skyldes utvilsomt de enorme reservene av olje og naturgass som finnes der – mange konflikter har funnet sted om de verdifulle forekomstene av mineralressurser.

Selv denne ukens parlamentsvalg på Grønland har vært omgitt av debatter rundt utforskningen av øyas ressurser. De to største partiene i det selvstyrende danske oversjøiske territoriet er uenige om hvorvidt de skal gi grønt lys til et massivt gruveprosjekt for sjeldne jordarter og uran av et australsk selskap.

Dets støttespillere, inkludert det sosialdemokratiske Siumut-partiet, sier at gruvedrift vil gi økonomiske fordeler. Motstandere, inkludert det grønne partiet Inuit Ataqatigiit, som vant opposisjonsvalget, sier at prosjektet kan skade den uberørte naturen til verdens største isbredekkede øy.

Forekomsten på Sør-Grønland regnes som en av de største uran- og lantanidforekomstene i verden. Disse er mye brukt i høyteknologiske og grønne teknologiindustrier, fra produksjon av smarttelefoner til elbiler.

Men alt dette er en kamp om innflytelse, naturressurser og økonomiske hensyn. Ekte mennesker med sin egen stemme bor i den arktiske regionen, og 700 000 av dem er EU-borgere. Blokken fornyer også for tiden sin arktiske politikk, som er formet av lokal ungdom i Nord-Europa. De frykter åpenlyst at global oppvarming og økonomiske ambisjoner vil sluke deres kulturarv.

Uventet bidrag

I juli 2020 lanserte EU-kommisjonen (EC) og European External Action Service i fellesskap en åpen offentlig høring om fremtiden til EUs arktiske politikk, som oppfordret publikum til å sende inn sine anbefalinger. Europeiske ungdomsorganisasjoner har vært usedvanlig aktive.

Samtidig bidro en gruppe unge nordmenn, sammen med rundt 50 medlemmer fra nord i landet, i utviklingen av den nye politikken for nordområdene, som ble presentert i slutten av november i fjor. Ungdomsstemmer ga et veldig klart poeng: handling i Arktis bør være rettet mot å forbedre livene til mennesker i regionen, ikke bare klima, miljø og sikkerhet.

Norge, med 10 prosent av befolkningen bosatt i den arktiske regionen, samarbeider aktivt med EU om spørsmål på dette territoriet – landet har bidratt til offentlige høringer om EUs arktiske politikk. i 2020 På slutten av 2018 la regjeringen frem for Stortinget en ny stortingsmelding om Arktis, som fungerte som rettesnor og ble en modell for utformingen av blokkens nye arktiske politikk.

Den siste norske stortingsmeldingen ble utgitt i 2011. – Klimautfordringene og livet i Arktis har endret seg mye siden den gang. Den norske regjeringen prøver nå å sikre at politikken fokuseres på det som er viktig for de nordiske landene. Ideene til ungdomsarbeidsgruppen i hvitboken har blitt omgjort til konkrete forslag, for eksempel ideen om økte midler til sportsaktiviteter eller et nytt fond for unge gründere. Ungdoms deltakelse ga opphav til entusiastiske debatter.

Gruvedrift og annen utvikling truer fremtiden vår. Mens grønn industri bør være grønn, hvor grønn er den hvis den utvikles til skade for oss?

Urfolkstradisjoner

I en diskusjon i regi av «Euractiv» med EU-representanter, understreket norske innbyggere i Arktis at de håper Fellesskapet vil benytte anledningen til å sette en standard for miljømessig og kulturell bærekraft i regionen. Den unge lokale generasjonen understreker sin rett til å velge og bevare sin tradisjonelle livsstil.

Samene eller Lapis utgjør det største urfolkssamfunnet i Europa, med rundt 80 000 mennesker. opptil 100 tusen medlemmer er fordelt over hele den arktiske regionen, i de nordlige territoriene til Norge, Finland, Sverige og den russiske Kolahalvøya. I dette området, også kalt Sápmi, har samene levd i mer enn 8000 år. år.

Samenes historie er imidlertid preget av en konstant kamp for deres rettigheter. Siden 1400-tallet, da skinnene til deres jagde dyr først ble skattlagt, har samene møtt forfølgelse: fra forsøk på kristning på 1600-tallet, til murer som begrenser folks sesongmessige bevegelser på 1800-tallet, til gjennom assimilering gjennom passende utdanning og språk retningslinjer. , hvorav elementer fortsatte inn i andre verdenskrig.

EU, som har vedtatt ulike internasjonale avtaler, som FNs erklæring om urfolks rettigheter eller erklæringen fra 2017. EUs råds konklusjoner om urfolk har muliggjort fremgang i anerkjennelsen av rettighetene til folk i Nord-Europa. Likevel har Europarådet og europeiske menneskerettighetsorganisasjoner gjentatte ganger kritisert det faktum at ulike nasjonale beslutninger i de nevnte landene tas uten tilstrekkelig involvering eller hensyn til lokale samer.

Og mens forfølgelsen av kulturelle og språklige rettigheter gradvis har avtatt, står denne nasjonen nå overfor nye trusler: klimaendringer og utnyttelsen av landets land. Til tross for globalisering er reindrift og fiske fortsatt svært vanlig i den arktiske regionen og utgjør en av hovedinntektskildene.

Varmere somre endrer landskapet og reinbeitesamfunnene møter problemer ettersom gjentatte vinterregn skaper isdekker som hindrer dyrene deres i å finne mat. I tillegg presser global oppvarming bedrifter til å søke økonomiske fordeler i Arktis.

Hjorteoppdrett og industriprosjekter kan ikke sameksistere på tradisjonelle landområder.

Ingen gjester er velkomne

I Finland er spørsmålet om eierskap og bruk av land fortsatt uløst fordi regjeringen ikke har ratifisert ILO-konvensjon nr. 1. 169, en viktig internasjonal avtale som anerkjenner urfolk. Dette betyr at arealet, som er ekstremt viktig for beite og vandring av samiske reinflokker, er åpent for utnyttelse.

Gruveselskaper i Sverige og nye infrastrukturprosjekter i ulike regioner i Norge og Finland skaper kunstige barrierer og reduserer beitemark. Reindriftsutøverne i Nord-Norge har de siste årene protestert mot legging av kraftledninger på beitene deres.

«Gruvedrift og annen utvikling truer fremtiden vår. Selv om grønn industri skulle være grønn, hvor grønn er den om den utvikles til skade for oss? – spør retorisk Inga Marja Lango, reindriftsutøver og medlem av Stortingsmeldingens ungdomskommisjon.

«Vi forstår at vi ikke må fremme prosjekter som verken er miljømessig bærekraftige eller sosialt og økonomisk bærekraftige,» sa EUs arktiske utsending Michael Mann under diskusjonen.

For den unge generasjonen i den arktiske regionen er identitet svært viktig: de har klart å bevare samisk språk, kultur og tradisjoner. Enni Similä, president i det finske samiske ungdomsforbundet, påpeker at urfolk faktisk risikerer å miste landet sitt på grunn av infrastruktur for fornybar energiproduksjon, som utbygging av vindparker eller gruvedrift. – Reindrift og industriprosjekter kan ikke eksistere side om side på tradisjonelle landområder, sier hun, og understreker at menneskene som utvikler industrien i Arktis bare er hennes gjester.

EU har i lengre tid fulgt de ulike rettssakene i de nordiske landene som tar sikte på å beskytte tradisjonelle landområder og levesett.

Den svenske statsviteren Petter Lindström påpekte at i Arktis er det virkelig et markant skille mellom de som bor i byene og gjør lokale jobber nær røttene, og de som søker arbeid som muliggjør sosial og økonomisk fremgang. Ifølge ham kan EU redusere eller eliminere dette gapet ved å bruke konkurransefortrinnene til klima og beliggenhet og skape arbeidsplasser med ulike kvalifikasjoner for de to gruppene.

Mann sa at det er lettere å nå disse målene ved hjelp av kvalitetsutdanning, opplæring og universitetspartnerskap under det europeiske ERASMUS-programmet. Ifølge ham er blokken klar til å yte all sin bistand på dette området.