I mai, under et møte med ungdom, påpekte statsminister Mateusz Morawiecki at på grunn av russisk aggresjon mot Ukraina vil Norges fortjeneste fra salg av fossilt brensel nå et rekordhøyt nivå i 2022, og at landet bør vurdere om det var bedre å dele dem. Denne korte uttalelsen forårsaket en storm blant den polske opposisjonen og sympatiske medier. Det melder imidlertid The Guardian slike stemmer er stadig vanligere i Norge, og debatt om det kan ikke unngås i det uendelige.

Fortjenesten til Norge – som allerede før krigen var et av de rikeste landene i verden – var virkelig enorm. Russisk invasjon, sanksjoner og energiutpressing i Kreml har gjort Norge til Europas viktigste gassleverandør. Norges finansdepartement anslo at de tjente 113 milliarder euro på salg av hydrokarboner i fjor – cao betyr at dersom disse fordelene ble fordelt likt mellom de 5,4 millioner innbyggerne i dette landet, ville hver motta mer enn 20 000 euro. I 2023 kan de tjene enda mer, anslagsvis 130 milliarder, fem ganger mer enn i 2021.

Det er klart for alle at slik fortjeneste ikke ville vært mulig uten aggresjonen mot Ukraina og dens globale konsekvenser. Stemmer om at det å vinne på denne måten ikke er helt moralsk er heller ikke nytt i Norge. «Selvfølgelig tilhører ikke disse pengene oss. De er blant ofrene for denne krigen», skrev Kalle Moene, professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, i juni. Hun ba om opprettelsen av et spesielt internasjonalt fond for å hjelpe Ukraina og landene som lider. Russisk aggresjon, som Yemen, og bevilger 100 milliarder euro til dette formålet. Hans spalte ga ikke mye gjenklang den gangen, men The Guardian konstaterer at lignende krav i økende grad dukker opp i norsk samfunnsdebatt.

I første halvdel av 1900-tallet var Norge et av de fattigste landene i Europa. Dette endret seg først på slutten av 1960-tallet, da det ble oppdaget enorme forekomster i territorialfarvannet i Nordsjøen. Regjeringen fryktet imidlertid at overskuddet fra utvinningen deres ville gjøre Norge til offer for den såkalte vareforbannelsen, som økonomer kaller situasjonen der profitt fra naturressurser fører til negative effekter som demokratiets kollaps og utdyping av sosiale skillelinjer. . De fryktet også at prisvolatilitet ville påvirke økonomien deres. Det ble derfor bestemt at disse pengene skulle gå til et spesielt fond som skulle investere dem.

I dag er Statens Pensjonsfond – Utland (SPU), tidligere kjent som Oljefondet, en ekte gigant. Ved utgangen av 2021 var den verdt 1,190 milliarder dollar, eller en kvart million dollar for hver nordmann. Det lar myndighetene finansiere svært generøs sosial beskyttelse og gir trygghet mot en plutselig krise. «Guardian» bemerker at hans udiskutable suksess gjør at politikere foretrekker å ikke snakke om noe som kan skade ham.

Et annet problem er at på grunn av dette unike systemet så nordmennene selv ingen av disse rekordoverskuddene. Tvert imot, paradoksalt nok, går også dette landet gjennom en energikrise. Den unike geografien til dette landet gjør at mer enn 90 prosent av deres energibehov dekkes av vannkraftverk.

I fjor sommer var det imidlertid rekordrekord, som kombinert med de økende kostnadene for importert energi førte til merkbart høyere regninger og levekostnader.

The Guardian bemerker imidlertid at disse problemene ikke har fått nordmenn til å ville begrense internasjonal bistand. Tvert imot samler forslaget om å opprette et særskilt solidaritetsfond stadig mer oppslutning blant lokale folkevalgte. Dette kravet ble støttet ikke bare av De Grønne og Kristelig Demokratene, men også av den sosialistiske venstresiden, hvis støtte er avgjørende for mindretallsregjeringen – og som førte til at Stortinget denne uken debatterte økningen i utenlandshjelpen på sitt tidligere nivå. «Vår posisjon er at vi bør dele i det minste noe av overskuddet,» sa en talskvinne for partiet. – Dessverre er krig bra for petrokjemi- og gassindustrien, det er ingen kollektiv taushet om dette i Norge.

Kilde: niezalezna.pl

Wiktor Miller