Kasakhstan har klart og utvetydig uttrykt sin vilje til å samarbeide tett med Vesten, og strengt observere sanksjonsregimet mot Russland. Dette er grunnen til at landet selv i dag gjennomgår en forsiktig demokratiseringsprosess.

Den kasakhiske politiske eliten er klar over at den gamle «pragmatiske» toleransen mot åpenlyse eller skjulte autoritære regimer og andre «suverene demokratier» er i ferd med å forsvinne i det vestlige samfunnet.

Det er derfor vi, Vesten, og også Latvia, har et like viktig behov for at Kasakhstan og de andre landene i denne regionen opprettholder sin sanne uavhengighet.

Ellers vil deres naturrikdom og andre økonomiske ressurser styrke Russland og dets militarisme (eller Kina) fullt ut.

I forrige uke avla USAs utenriksminister Anthony Blinken et strategisk besøk i Astana, Kasakhstans hovedstad. Budskapet er viktig ikke bare for dens direkte adressat – landene i den sentralasiatiske regionen. Også for Latvias internasjonale politikk og sikkerhetspolitikk og selvfølgelig for våre økonomiske forbindelser.

Kanskje var vår «informasjonsdøvhet», det å ikke legge merke til og ikke vurdere denne viktige hendelsen i tide, skylden for at Kreml anså en slik «invasjon i området for sine interesser» taus for sine egne interesser, i stedet for av å tenne propagandaens trompeter? Er det det faktum at vårt land etter Russlands invasjon av Ukraina nesten fullstendig «vendte ryggen til østfronten» i sin utenrikspolitikk med utilslørt lettelse?

Budskapet fra hjernen bak USAs diplomati (les det her) var krystallklart –

Washington og Astana er strategiske partnere, den amerikanske administrasjonen har full tillit til den kasakhiske regjeringen

og vil støtte det. Mot hva? Vel, slike spørsmål dukker ikke opp i et høflig samfunn, spesielt når svaret er ganske klart.

Derfor er det for tidlig for våre politikere å uttrykke sin lettelse over at de ikke lenger trenger å organisere de gamle «litt merkelige» besøkene fra det latviske statsoverhodet eller statsministeren til lederne i Sentral-Asia. Vi må også gi vårt politiske – og økonomiske! – støtte til partnerskapet foreslått av USA med denne regionen. Spesielt siden den for tiden er i full mutasjon.

Kasakhstans president Kasim Zomarts Tokaevs – som diplomatisk, men offentlig fordømmer aggresjonen til landets innflytelsesrike nabo i Ukraina (og nekter å akseptere Alexander Nevsky-ordenen tildelt av Vladimir Putin) – fortjener den sanne respekten fra det latviske folket og fra landet.

Kasakhstan har en svært lang grense til Russland (6 846 kilometer), etniske russere utgjør også et betydelig antall av landets befolkning (15,5 %), og privat grensehandel er heller ikke spesielt skjult. Washington har imidlertid klart skilt konsistensen til den kasakhiske regjeringen og storbedriften når det gjelder å overholde sanksjoner fra «egenaktiviteten» til grå virksomhet. Dette burde være mer enn et tydelig signal til latviske tjenestemenn og institusjoner, som – som det har blitt følt i det siste – gjerne vil ta seg av «revisjonen» av det økonomiske forholdet mellom vårt land og Kasakhstan.

Blinkens besøk i Astana er nok et nederlag for Kremls internasjonale politikk. Putin forklarte at den «spesielle operasjonen» i Ukraina er nødvendig for å holde NATO unna Russlands grenser. Faktisk vil landets direkte grense til alliansen øke ytterligere 1269 kilometer når Finland blir med, og bli sammenhengende fra Norge til Latvia. I dag leder Kasakhstan an for andre sentralasiatiske land og oppmuntrer dem til å «flytte lenger bort fra storebroren».

Les også: USA vil styrke sitt strategiske samarbeid med Kasakhstan og Sentral-Asia