Politikken hadde en gang en rik musikalsk tradisjon. For ikke så lenge siden tok det slutt.

Den nåværende misnøyen er ikke særlig musikalsk. Ja, i fjor gikk en låt som startet med replikken: «To rotter bor i Haag, den ene heter Rutte og den andre Kaag», men det låt raskt. Kanskje fordi tekstene ikke var slemme, men slemme og ondsinnede. Siden Bob Foskos død hører du ikke lenger noe fra SP-hjørnet, og ellers går det ikke forbi.

Sist fredag ​​måtte jeg tenke på det under en konsert med ensemblet Camerata Trajectina, som brakte et program med politiske sanger fra patriotenes og royalistenes dager. Så omtrent 1780 til 1815. Selskapet kunne like gjerne ha fremført tiggersanger fra åttiårskrigen, for allerede da sang alle de krigførende på topp.

For ikke så lenge siden tok det slutt. Venstresiden hadde en gang en stor musikalsk tradisjon med kampsanger og konsertband. På 1960- og 1970-tallet blomstret protestsangen. I disse dager kan du se Frits Lambrechts brøle ned en trappeheis under STER-reklamer, men for førti år siden ble han kjent med mange politiske sanger som f.eks. populær sang. Jaap van de Merwe hadde et ukentlig radioprogram med revolusjonerende sanger, inkludert en modernisert versjon av The International; Hei, mann, de holder deg nede. Hans fineste komposisjon var Drie Eskadrons, inkludert Gerard Cox og Erik van de Wurff for rundt tjue år siden et fint opptak gjøre.

Tilbake til de siste tiårene av 1700-tallet. På den tiden var det stor misnøye blant det vi nå vil kalle middelklassen, noe som også er gjenkjennelig i vår tid. Folk følte seg lemlestet, misbrukt og forlatt av myndighetene – inkludert den arvelige Stadtholder Willem V. De ønsket reell innflytelse over politikken, slik at den ikke lenger ble bestemt av en elite av fremtredende familier som delte jobbene lukrative. Endelig var det på tide å lytte. Disse misfornøyde menneskene kalte seg patrioter.

Kommunestyret Pieter van Bleiswijk, hvis navn noen få trange gater med rette bærer, handlet utelukkende med å finne geitestier. Han holdt stand fra 1772 til 1787. Rutte kan trekke et annet poeng fra det.

En rekke elitehanser, som Leiden-regenten Cornelis av Gijselaar, sluttet seg til patriotene i håp om å forbedre sin egen posisjon. Selv van Bleiswijk hyllet noen ganger reformistene på den måten Rutte nå hevder å utvikle radikale ideer.

Samtidig støttet en betydelig del av befolkningen den etablerte orden og den arvelige Stadtholder Willem V. Han nøt stor popularitet blant allmuen da de – feilaktig – trodde at appelsinene forsvarte dem. De to leirene kommuniserte ikke, men levde på krigsfot. Noen ganger bokstavelig talt fordi patriotene dannet væpnede militser som de svarte tjenerne – unnskyld ordet – i Utrecht.

I 1787 fikk tilhengere av Vilhelm V overtaket takket være at han ble støttet av en prøyssisk intervensjonshær. 50 000 patrioter flyktet til Frankrike hvor de dannet en batavisk (frigjørings)legion. I 1795 kjempet han med en invaderende fransk styrke. William V flykter til England. Patriotene omorganiserte Nederland etter modellen som stort sett fortsatt eksisterer i dag. Den nye folkeinnflytelsen ble kraftig redusert etter noen år. Nederland ble faktisk et diktatur, først under Rutger Jan Schimmelpenninck, ledet av kronikeren Sander – deretter under kong Lodewijk Napoleon. Til slutt innlemmet keiser Napoleon landet vårt i sitt imperium, noe som gjorde regimet enda mer undertrykkende. I 1813 falt han og Nederland fikk tilbake sin uavhengighet under Willem I, den eldste sønnen til Willem V. Han gjenopptok stort sett Napoleons regime, med embetsmennene, fordi de i det minste visste hvordan de skulle adlyde. Dette var mye mindre sant for lederne av bevegelsen som hadde gjort dens retur mulig, for eksempel den berømte Gijsbert Karel van Hogendorp. I den grad de viste uavhengighet i ånden, henviste Willem dem dyktig til bakgrunnen.

1780-1813, mer enn tre tiår med omveltning og omveltning. En kommunikasjonsrevolusjon har også funnet sted. Pro-main patrioter og venner av William V kjempet med aviser og meningsmagasiner, hvis heftighet ikke var dårligere enn kampen på Twitter før alt ble utslettet av Napoleons sensur og av hans støttespillere.

Musikk og sang var like viktig for meningsdannelsen som trykkeriet. Dette er grunnen til at den politiske sangen blomstret. Tekstforfattere brukte ofte kjente melodier slik at alle kunne synge med. På Camerata Trajectina-CDen kjenner vi igjen vår kjente «O kom og se» i en salme til Napoleon. «To ender svømmer i vannet» viser seg å være det musikalske grunnlaget for en lovsang til stadholder Guillaume V, som – i likhet med sangen som ble organisert med publikum på konserten vi deltok på – viste kan virke veldig intens. Prøv det.

Du gjorde det vi kunne forvente
av en arvelig guvernør
Som var bundet til oss ved en ed

Dårlige, frekke forfattere
Nation Moss
var klare til å skyte
med grovt artilleri

Det kan ha vært Camerata Trajectinas valg, men pro-Oranje-sanger er generelt mer aggressive, morsomme og frittalende enn patriotsanger. Dette dreier seg ofte om abstrakte verdier som frihet. Og sammenlignet med det som ble sagt i det revolusjonære Frankrike, var alt veldig rolig. Vårt folk er ikke fritt for dumhet. Slik var det allerede den gangen. Derfor valgte de I den nederlandske versjonen av det kommer til å bli bra for den radikale teksten den berømte De avdøde aristokratenemen for en mye mer moderat versjon. Ingen lykt!

bort med sønnen
med nevøen, med tjeneren
av hvem amfibiene ble sett kledd
Nå er alt enklere.

CD-en inneholder en forløper til den nederlandske antikrigssangen à la God natt, herr president. Den er fra 1811 og heter Avreise fra alle foreldreløse barn. Tittelen viser til de titusenvis av unge nederlendere som Napoleon innlemmet i hæren sin for turen til Russland. Bare de velstående kunne unngå dette ved å ansette en erstatter. De voksne foreldreløse guttene ble tatt direkte til brakken med lekter. Av de 50 000 nederlandske deltakerne i den russiske kampanjen kom 5000 tilbake, av en befolkning på i underkant av tre millioner.

Avreise fra alle foreldreløse barn var en strengt forbudt sang fordi gatesangere på den tiden måtte sende inn teksten til myndighetene for godkjenning. Da blir ikke en tekst som dette bestått:

Fem husbåter på rad
gå bort med store tårer
Fram til Utrecht er vi der nå
skal være under målestokken.
Å ulykke, å ulykke
Å, hvis vi bare hadde fred

Generell misnøye, mistillit til politikk, sinne, wappiedom, alt dette har sitt motstykke i Nederland av patrioter og pro-rektorer. Imidlertid er det synd at alt i dag er så umusikalsk, at de forskjellige satsene ikke har en vakker melodi, at du må gå til Brasil må, Colombia Eller Nigeria.

Camerata Trajectina kommer med programmet sitt Revolusjon tre ganger til. Kveldskonserten 20. mai i «t Woudt, en historisk landsby nær Schipluiden og Delft, lover å bli veldig stemningsfull.

For øvrig er jeg av den oppfatning at tilleggsskandalen ikke bør forsvinne fra opinionen, heller ikke Groningen naturgass-sak.

Lytte Minnepalasset, Han van der Horst og John Knieriems ukentlige podcast om politikk og historie. Nå: tilbake til karnevalet.