Send denne invitasjonen når en kvinne er tjue år, i stedet for tretti. Resultatet mitt var ikke bra. Ikke engang i det hele tatt. Jeg hadde PAP-4, et ganske alvorlig precancerøst stadium av livmorhalskreft.
Befolkningsundersøkelse og utstryk. Det er en av de tingene ingen kvinner forventer eller ønsker å gjøre, og for noen er det ikke på prioriteringslisten i det hele tatt. Jeg ønsket imidlertid å vie en spalte til dette emnet, så lite hyggelig som det er. Tross alt, før eller senere, må hver kvinne takle det.
I Nederland, når vi er tretti, inviteres vi til livmorhalskreftscreening. Du vil motta brevet rundt bursdagen din. En veldig fin gave. Jeg vil ikke gå inn på alle medisinske fordeler eller ulemper ved å delta i en slik studie, men jeg kan dele min egen erfaring.
Da jeg var tretti, bodde jeg på Curaçao. Så vidt jeg vet, screener de ikke befolkningen der. Jeg kan ta feil til slutt, men jeg har aldri mottatt et brev om at jeg ble innkalt. Jeg tror ikke jeg hadde noen anelse den gangen, så jeg gikk ikke til legen selv. Det gjorde ikke noe, for da jeg bodde i Nederland igjen – tre år senere – dro jeg dit og fikk en PAP-1-score. Vel, ingenting å bekymre seg for. Jeg aner ikke om HPV-viruset allerede var funnet i meg på det tidspunktet, jeg har i alle fall ikke hørt om det (eller glemt det).
Uansett, en kvinne nær meg fikk et dårlig Pap-testresultat to år senere. Det var første gang jeg hørte fra noen som ikke hadde et godt resultat. Det var kanskje første gang jeg hørte noen snakke om det. PAP 3B, med andre ord: ikke bra. Henvisning til gynekolog og etterbehandling. Til tross for at det ikke var så spennende og de dårlige cellene ble eliminert etter behandlingen, fikk det meg til å tenke. Kanskje jeg burde gå tilbake. Jeg vet ikke hvorfor jeg hadde denne følelsen, jeg hadde tross alt vært der to år før og da var alt bra. Det mente legen også. Det var en sak som vokste veldig sakte. Det var faktisk ikke nødvendig og dessuten: Jeg hadde ingenting å klage på.
«Gjør det uansett,» sa jeg.
Noen ganger er det bra å være sta. Gå mot rådene. Kanskje det var en livredder denne gangen. Resultatet mitt var ikke bra. Ikke engang i det hele tatt. Jeg hadde PAP 4, et ganske alvorlig precancerøst stadium av livmorhalskreft.
«Hvordan?» Jeg ringte på telefonen. «Jeg var der for to år siden!
Legen fikk ikke svar, men jeg fikk en henvisning. Heldigvis klarte jeg å oppsøke gynekologen veldig raskt, som holdt seg rolig og beroliget meg. Han syntes ikke det var så ille, han hadde sett verre. Takk og lov var det fortsatt et foreløpig skritt og alt var perfekt «ryddet opp». Jeg hadde dratt. Jeg bestemte meg på det tidspunktet at jeg skulle snakke om det og advare andre. Det er ikke noe å skamme seg over og åpenhet er alltid bedre, spesielt hvis du kan hjelpe noen andre med det.
Så jeg startet samtalen. Jeg kastet den på bordet i teamrommet på jobben, diskuterte den med venninner og nieser. Gjett hva? Det var så mange kvinner som også hadde et dårlig PAP-resultat! I mitt nærmiljø, kanskje tre fjerdedeler av kvinnene jeg har snakket med om det. 90 % av kvinnene får et godt resultat, heter det i RIVM-rekorden. Kun 3 % må til gynekologen. Og de 10 % som skårer dårlig er alle kvinner jeg kjenner? Hvordan kan dette tallet være så lavt, men er historiene i mine nære omgivelser så forskjellige? Grunnen til å skrive denne spalten er en søknad fra en av mine nieser i vår Nieses regler søknadsgruppe. Hun fikk også et mindre hyggelig resultat av legen. En annen i den allerede lange rekken av damer som gikk foran henne. Hvordan?
Uten å ville skremme noen med dette eller være en pedant, vær så snill å gå til befolkningsundersøkelse og få tatt det utstryket. Nei, det er ikke gøy, det er definitivt ikke min hobby, men hvis du ser på all elendigheten du kan unngå med dette… Et dårlig resultat gir muligheten til å bli kurert og tro meg, du vil virkelig dette fremfor en annen forverrer resultatene , med det k ordet ingen noensinne ønsker å høre i livet sitt. Jeg tror du i disse dager til og med har muligheten til å bestille en selvprøvetest. Gjør det! På ekte. Det er faktisk ingen grunn til ikke å delta, for det handler om helsen din. Jeg synes til og med at de burde flytte befolkningsundersøkelsen ti år frem, bare sende ut den invitasjonen når en kvinne fyller tjue, i stedet for tretti. Men ja, det blir for dyrt. Det at vi kan reise dit er selvsagt allerede et privilegium.
Så fort jeg føder og det er mulig igjen skal jeg til legen. Bare for å sjekke. Begge gangene etter behandlingen hos gynekologen – for fire år siden – hadde jeg en ekte PAP 1. Jeg fikk lov til å gå inn i screeningpopulasjonen igjen, uten ytterligere kontroller. Det er fortsatt spennende for meg, for jeg har allerede gått fra PAP 1 til PAP 4 på relativt kort tid. Og igjen, det er ikke gøy. Pap-testen eller resultatet kan gjøre deg anspent, men det er likevel bedre enn å stikke hodet i sanden og så høre at du har kreft når det kunne vært forhindret.
Få Kek Mama hver måned med rabatt og sendt på døren gratis! Abonner nå og betal kun €4,19 per utgave.
Frilans popkulturelsker. Typisk nettguru. Prisvinnende gründer. Hengiven bacon-banebryter. Musikkviter