For en tid siden intervjuet jeg en for en samling som hadde vært alkoholiker i over ti år. Etter at hun snakket om avhengighetens herjinger, spurte jeg henne hva som fikk henne til å slutte for godt. Deres barn? Eller helsen hans?

«Jeg stoppet,» sier hun, «da jeg skjønte at det ikke fungerte lenger.»

«Det som ikke lenger fungerte?»

«Drikkene! Det fungerte ikke lenger, det var feil! Jada, jeg ble fortsatt full, men angsten jeg prøvde å kontrollere forsvant ikke, faktisk på et tidspunkt vokste den ikke bare for hver slurk. Da visste jeg at det var nok.

«Du stoppet ikke engang litt for deg selv eller de rundt deg? » Jeg prøvde igjen.

«Hvis jeg er helt ærlig,» sa hun, og øynene tindre, «og jeg vet at dette ikke høres bra ut, sluttet jeg å drikke fordi alkohol ikke lenger holdt det det lovet.»

Love. Det virket som om drikking var en flytende affære for henne. Du har akseptert hodepinen, ryktene, kostnadene og den sosiale isolasjonen, forutsatt at du slipper spenningen noen timer hver dag. Du matet det som du mater et dyr, i håp om at dyret ville slutte å angripe deg en stund.

Hun er selvfølgelig ikke den eneste. I mitt område er det få som virkelig klarer å takle det, noe som ikke er overraskende i disse gale tider. Jeg har sluttet å telle antall flasker som går gjennom ferien fordi jeg får det. Å ta en drink er en vei ut, for å fri deg fra bekymringer om krig, penger eller klima.

«Det er ikke bare brukernes feil,» sa min bekjente. – Regjeringen gjør lite. Alkoholforbruk fordømmes, men tas egentlig ikke opp. »

Nei, ellers ville whiskyetiketter for lenge siden hatt bilder av Mel Gibson plastret på seg for å demonstrere effektene, akkurat som sigarettpakker nå har avmagrede lunger. Og særavgiftene er for lengst økt i norske proporsjoner.

«Å, du vet, det farligste med å drikke alkohol er ikke at alkoholen i seg selv er så avhengighetsskapende,» sa hun. «Selv om det ikke hjelper, selvfølgelig.» Problemet er at det er en kjemisk form for trygghet. En klem i en flaske.

Hun tok en slurk vann.

«Avhengighet er mutert kjærlighet,» sa hun.

Ellen Deckwitz skriver her en kronikk med Marcel van Roosmalen.